Kontrollert melankoli

Gripende noveller om menneskesinn som er sperret inne i en fortid de ikke vet hva de skal bruke til.

De tretten novellene i Lindstrøms femte og siste samling er skrevet i erindringens modus. Personene går på oppdagelsesreiser i eget sinn, de minnes, retter blikket bakover, ser tilbake på en tid da man så framover.

Denne pendelbevegelsen er det grunnleggende strukturprinsippet bak samtlige tekster. I noen dominerer fortida, i andre nåtida, uansett handler det om å fange en flyktig stemning og spidde den på de flyktende setningers nål.

Prosessen utløses av en déjà vu-opplevelse av tilnærmet Proust-aktig karakter, eller av en brå hendelse - en trafikkulykke (i flere tekster), et overraskende møte med et menneske man synes å dra kjensel på, osv.

Lokk over seg selv

Samtidig er det som om tekstene har innebygd en motforestilling mot disse stadige mentale tilbakereisene. Det er som om de vil legge et lokk over seg selv, over den sinnets gjærdeig som hever seg opp mot bevissthetens overflate. Det er som om personene motsetter seg å bli konfrontert med det savn og de tapserfaringer som er uløselig forbundet med nedstigningen i en tid som ubønnhørlig omdanner alle erfaringer til fortid, enten disse er lykkelige eller smertefulle.

«(...) stemmen er en liten spiral som snur seg i strupen, som virvler rundt og kommer opp selv om du prøver å svelge,» konstaterer det lille skilsmissebarnet, i stadig pendlerfart med taxi mellom far og mor, som fører ordet i «Hva du har sett». Det likner en karakteristikk av den gjennomgående fortellerholdningen.

Forventning

I tråd med dette beveger samlingen som helhet seg i spennet mellom forventningen om at noe fabelaktig kan komme til å skje, og erkjennelsen av det nytteløse i å nære slike forventninger.

«Vi er på kanten av noe ekstraordinært,» slår 11-åringen i «Heroin» fast der hun sitter i pariserhjulet på sin første tivolitur og plutselig gripes av en ny makt- og frihetsfølelse og ender med å befri seg fra setebeltene og reise seg opp - en følelse som hun sammenlikner med den hun får når hun seinere, som voksen, tar heroin.

Og på den annen side den voksne mannen i «Kjære alle sammen» som søker å holde meningsløsheten på avstand - en meningsløshet som springer ut av den distansen han har stått i til sine omgivelser helt siden gymnasiedagene - ved å akseptere denne tilstanden som noe gitt:

«(...) ville nettopp dette gitt mening og ikke den stadig gnagende følelsen av at dagene hadde en dypere betydning, men at denne betydningen for alltid virket utenfor rekkevidde, låst inne, gravd ned, gjemt, dekket til av en ugjennomtrengelig hinne, og at mens han kjempet for å få tilgang til den, forsvant denne dagen også, og en ny?»

Melankoli

Kontrollert melankoli kunne man kalle den overordnede holdningen i samlingen. Særlig sterkt kommer den til uttrykk i de tekstene som omhandler moderne menneskers forhold til gamle foreldre, især døtres til fedre. Slike tekster er «Stillhetens hav» og «Hendene hans er gamle». Titlene taler for seg selv, slik så mye annet gjør i denne samlingen.

Latente spenningsforhold mellom ektefeller eller gamle venninner er et annet hovedtema som Lindstrøm turnerer med sikker sans for antydningens kunst i bl.a. «Revens skjulested» og «Jentene er på vei gjennom skogen». I den første integrerer hun reven som bilde på ektemannens undertrykte hat på en elegant måte i den fortløpende fortellingen, og i den andre lar hun det uutsagte piple fram mellom linjene før denne demningen til slutt bryter.

«Jeg kjenner dette huset» er ikke spektakulær novellekunst, like lite som Lindstrøms tidligere samlinger har vært det. Dette er kanskje grunnen til at hun ikke er blitt påaktet etter fortjeneste. Hun går stille i dørene, men som herre i eget hus kjenner hun de fleste inn- og utganger til menneskesinn som er sperret inne i en fortid de ikke vet hva de skal bruke til.

Som novellist hører hun til finsnekkernes mesterlaug. Det er på tide hun får den lønn hun fortjener.