«Ye»
Kanye West
Rap Hiphop Soul
«Kortfattet, utleverende og alt annet enn vaklende.»
På bare få år har USA sitt offentlige rom blitt nærmest komisk polarisert. Delt opp i lag med sterke holdninger og enda sterkere hat for «motstanderne» på motsatt side. Fritt for gråsoner og evner til å forsøke å forstå seg på annet enn egen doktrine.
Presidentvalget var selvsagt den foreløpige toppen av krenkekaka. Det endelige politiske linjeskillet man var forventet å motsette seg med alle midler.
En enkel sak for de fleste. Og da særlig kjendisene i den i stor grad liberale amerikanske underholdningsbransjen, hvor et co-sign til den nye presidenten betød latterliggjørelse og regelrett utfrysning – eventuelt at man skulle spille på neste års Country Music Awards.
Ikke overraskende ble det derfor leven da Kanye West dukket opp i Trump Tower-lobbyen med tårnsjefen sjøl. Rett etter at sistnevnte hadde gått av med sin overraskende valgseier. Med «not my president» som sitt nye motto, var ikke hiphop-superstjernens fans bare skuffet over sitt idol. De var forbannet.
Forbannet over at annerledestenkeren Kanye tenkte annerledes.
Ting ble selvfølgelig ikke enklere da han i april logget seg på det sosiale mediet hvor frittalende kjendiser dreper sine karrierer, og ivrig tvitret i vei om sansen han hadde for nettopp Donald Trump. Eller sin «bror» som han også kalte den omstridte presidenten – besvart av et «Thank you Kanye, very cool!» fra den like ivrige tvitreren i 1600 Pennsylvania Ave.
Igjen var både fans, venner og kolleger rasende, men ikke like rasende som da West besøkte TMZ en uke senere. Åstedet for hans nå notoriske uttalelser om den amerikanske slavehistorien.
«Når du hører om slaveri i 400 år...400 år? Det høres ut som et valg.»
Enkelt å vri til en klikkbar overskrift, som dagen etter selvfølgelig gikk sin tabloide gang verden over.
At hovedpersonen selv forsøkte å forklare tanken bak den sleivete uttalelsen, var som med det meste i dag – litt for kjedelig til å bruke spalteplass på.
«Selvfølgelig vet jeg at slaver ikke ble lagt i kjetting og kastet i båter av sin egen frie vilje. Poenget mitt er at hvis vi fortsatte i den posisjonen selv om vi hadde antallet på vår side, så betyr det at vi var i et mentalt slaveri.»
Ikke nødvendigvis en teori som vil gi ham en plass blant historiens store tenkere, men langt fra den bastante «Kanye West sier at slaveriet var et valg».
Kanye er nemlig ikke et troll. Han er en mann med tusenvis av idéer og en unik plattform til å gi fritt uttrykk for dem. Akkurat det gjør ham til en ofte forhatt figur i en epoke hvor hardt opparbeidet frihet paradoksalt nok har kneblet muligheten til å ytre «feil» tanker.
Selv om mange har ønsket å avfeie ham som et vaklende geni, er det likevel fortsatt i musikken at Kanye gir mest mening. Denne helgen aktuell med sin etterlengtede oppfølger til 2016-albumet «Life of Pablo».
Som en femtedel av en omfattende utgivelsesplan som også inkluderer album fra Pusha T, Nas, Teyana Taylor og Kid Cudi-samarbeidet Kids See Ghost, er «Ye» kortfattet, utleverende og alt annet enn vaklende.
«Today I seriously thought about killing you / I contemplated, premeditated murder,» åpner West i det som ved første lytt høres ut som en lat provokasjon, men i neste runde framstår som en kampsak satt på spissen. Du kan si hva som helst. Ingenting er for drøyt.
«Just say it out loud to see how it feels / People say "don't say this, don't say that" / Just say it out loud, just to see how it feels / Weigh all the options, nothing's off the table.»
Tanker bakt inn i hans velkjente arroganse, som i sin tur bunner ned i en unik kjærlighet for egen person. En karakter han vet ikke går overens med massene.
«If I was trying to relate it to more people / I'd probably say I'm struggling with loving myself because that seems like a common theme / But that's not the case here /I love myself way more than I love you. And I think about killing myself.»
Dermed har han også klart det igjen. Å stjele oppmerksomheten vår med sin egen oppriktighet. Den samme oppriktigheten som lyser mot oss på det iPhone-skutte coveret: «I hate being Bi-Polar. It’s awesome». Isteden for å unngå de mange spørsmålene om sin mentale helse, tar han heller tyren ved hornene på «Yikes».
«That's why I fuck with Ye / That's my third person / That's my bipolar shit, nigga what? / That's my superpower, nigga ain't no disability.»
En låt om psykoaktive stoffer og angsten for både smertestillende medisiner og å være den neste som blir «me too’d».
«All Mine» innleder minialbumets omfattende gjesteliste med bidrag fra Valee og Ty Dolla $ign over en tekst om store rumper og utroskap – «kronet» med primitive linjer av typen «I love your titties, 'cause they prove / I can focus on two things at once» og «Let me hit it raw like fuck the outcome / Ayy, none of us would be here without cum».
Det er derimot ikke sleazy-Kanye han ber kona Kim om unnskyldning for på «Wouldn’t Leave», men sine nevnte kontroverser og løse kanon. Et sjelfullt innblikk i hverdagen til familien Kardashian West når det stormer som verst, og en hyllest til alle kvinner som velger å stå ved sin mann selv om han driter seg ut.
Godt hjulpet av «Uncle» Charlie Wilson fortsetter ærligheten på «No Mistakes», hvor han igjen åpner opp privatlivet som en åpen bok. Denne gangen om fjorårets skrantende økonomi og beefen mellom sin gamle Calabasas-nabo Drake og GOOD Music-kollegaen Pusha T.
«I got dirt on my name, I got white on my beard / I had debt on my books, it's been a shaky ass year / Let me make this clear, so all y'all see / I don't take advice from people less successful than me, huh? / Ain't no love lost, but the gloves off / And we up in this bitch until they turn the club off.»
I likhet med «Wouldn’t Leave» er lydbildet igjen deilig sjelfullt med hyggelige drypp av «gamle Kanye». Der fortsetter også «Ghost Town» med PARTYNEXTDOOR, Kid Cudi og nysignerte 070 Shake, som stjeler showet med sine sterke, frigjørende linjer. Det er liten tvil om at vi får høre fra mer fra henne igjen.
«We're still the kids we used to be, yeah, yeah / I put my hand on a stove, to see if I still bleed / Yeah, and nothing hurts anymore, I feel kinda free.»
Samme artist får til slutt også æren av å avrunde gildet sammen med hovedpersonen selv på «Violent Crimes». Kanyes utleverende refleksjoner om et personlig kvinnesyn i utvikling, og hvordan det å bli far til to døtre har fått ham til å se verden annerledes.
«Father forgive me, I'm scared of the karma / 'Cause now I see women as something to nurture / Not something to conquer.»
Plutselig blir den frittenkende visjonæren rørende tradisjonell, med håp om at avkommet skal kle seg mer som ham selv enn sin glamorøse, overseksualiserte mor, og heller bruke tid på selvforsvar enn pilates. Eller som han tydeligvis har fått hjelp av Nicki Minaj selv til å si:
«I hope she like Nicki, I'll make her a monster. Not havin' ménages.»
Spilt inn under fjellene i Wyoming er «Ye» et behagelig avbrekk fra kontroversene og overskriftene som har forfulgt Kanye de seneste par årene. Syv fortrolige låter fra et urolig sinn som likevel viser seg å ha full kontroll bare han får lukket studiodøren bak seg.
Da gjør det liksom ikke så mye at han føler for å ta på seg en MAGA-hatt i ny og ne.
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
