HOPPET OVER 80-TALLET: Selv om fremføringene er upåklagelige og lyden sitter som et skudd, var det litt merkelig at Iron Maiden ikke lot fansen oppleve de veletablerte 80-tallsklassikerne. Dette bildet er fra en konsert i 2009. Foto: SCANPIX/AFP PHOTO/Mayela LOPEZ
HOPPET OVER 80-TALLET: Selv om fremføringene er upåklagelige og lyden sitter som et skudd, var det litt merkelig at Iron Maiden ikke lot fansen oppleve de veletablerte 80-tallsklassikerne. Dette bildet er fra en konsert i 2009. Foto: SCANPIX/AFP PHOTO/Mayela LOPEZVis mer

Kontroversiell turnépremiere

Iron Maiden ignorerte mer eller mindre hele 80-tallet under gårsdagens Dallas-konsert.

|||TURNÉSTART: DALLAS (Dagbladet): Ingen skal fortelle Iron Maiden hva de skal gjøre, det gjorde de ettertrykkelig klart under gårsdagens turnépremiere i Dallas, Texas. Så insisterende var fokuset på nytt materiale at det kan nesten virke som om bandet våknet med et snev av fylleangst etter den storslåtte nostalgietappen «Somewhere Back in Time Tour 08/09».  

Når krigseposet «Paschendale» fra «Dance of Death» (03) kommer som sang nummer fem og alle de øvrige låtene har fødselsattester fra 2000 og oppover, begynner man å ane at Iron Maiden går politisk til verks på samme måte som i 2006, da de fremførte platen «A Matter of Life and Death» i sin helhet.

Kraftfulle avleveringer Så langt er det ingen problem. Nylåten «El Dorado» fremstår som langt sprekere i liveformat enn på stereoen, og kan fort bli en scenefavoritt utover sommeren, mens «The Wicker Man» og nevnte «Paschendale» forteller med all tydelighet at de fortjener plass blant de veletablerte 80-tallsklassikerne.  

Det kan virke som om det er nettopp det bandet forsøker å banke inn i publikum, for de skrider til verket med stor påståelighet og høyt energinivå. Fremføringene er upåklagelige og lyden sitter som et skudd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Romskiptema Hjemmepublikummet, som har tråkket seg gjennom en jungel av menighetshus for å komme seg frem til det gigantiske utendørsamfiet utenfor bykjernen, tar villig imot mens de styrter Bud light og svære reagensrør med ferdigfabrikkert Frozen Margaritas.  

Selve sceneriggen ser ut som en flygende tallerken, dekorert med lysende stjerner og planeter, samt en lysrigg som skifter fasong og beveger seg opp og ned. Estetisk sett en av de penere på lenge.  

Trekker politikken for langt Men det går en grense for alt, og etter at en modifisert utgave av «The Reincarnation of Benjamin Breeg» og en vuggende «Blood Brothers» har talt samme sak som de tidligere nevnte låtene, begynner begeret å bli tomt.

Det blir tilsvarende tydelig at en låt som «Wildest Dreams» ikke har den samme muskelkraften som de andre av de nyere låtene, og derfra begynner momentumet å falle fremt til «Fear of the Dark»-pliktløpet plukker folk opp igjen fra bakken. Resten er god plankekjøring med avslutningsnummeret, «Running Free», som eneste overraskelse.

Ignorerer 80-tallet Summa summarum får Iron Maiden bevist at man ikke skal kimse av det de har lagt i rillene etter at denne besetningen fant sammen igjen i 1999, men poenget hadde ikke blitt noe dårligere om de hadde modifisert seg et par hakk.

Uansett hvor mye spilletid disse platene har fått, føles det som vel radikalt å nærmest totalt ignorere hele 80-tallet.

De som ikke har hengt med de siste 10 årene må nok vente til neste retrorunde før de finner sitt El Dorado.