Kontroversielt om Ibsen

I sin store Ibsen-avhandling tar professor Atle Kittang dikteren på ordet. Dermed går han god for det heroiske og «ubehagelige» ved Ibsen, det som lenge har vært lite politisk korrekt.

I akademiske kretser har det lenge vært kjent at Atle Kittang har arbeidet på en Ibsen-avhandling. Mange har ventet spent på resultatet, ikke bare fordi enhver omfattende Ibsen-studie - og i særdeleshet når mannen bak er en av våre fremste litteraturvitere - nødvendigvis må påkalle stor interesse, men også fordi Kittangs tidligere Hamsun-studie «Luft, vind, ingenting» var så vidt kontroversiell og dermed også en stor utfordring for all seinere forskning.

Nå foreligger «Ibsens heroisme», og det første spørsmålet man uvilkårlig stiller seg, er hvorvidt den er en pendant til «Luft, vind, ingenting» eller ei. Er metoden og innfallsvinkelen den samme? Gjør Kittang noe tilsvarende med Ibsens tekster som med Hamsuns tekster?

Kuvending

Nei, det gjør han nettopp ikke. Faktisk foretar han en overraskende kuvending. I Hamsun-boka var han tilbøyelig til å se bort fra forfatterens meninger, forkynnelse og ideologiske innhold: vitalismen, det reaksjonære samfunnssynet, de protofascistiske holdningene. Alt dette var bare til stede for å bli dementert, for å gjøre den ironiske skriften mulig, hevdet Kittang. Det er dette overordnede synspunktet som har falt mange tungt for brystet, og som en av Kittangs krasseste kritikere, Jon Langdal, har betegnet som et forsøk på «å trylle bort det ubehagelige».

I forhold til Ibsen og hans tekster inntar Kittang det stikk motsatte standpunkt. Han tar Ibsen på ordet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han går god for den Ibsen som erklærte at han ville lære nordmenn å tenke stort, han som hevdet at Brand var ham selv på sitt beste. Kittang reduserer ikke Ibsens høyspente idealisme, hans fascinasjon for den «vilje til makt» som gir eksistensiell fylde, den romantisk-titaniske myten om det store individ som hensynsløst streber etter å transcendere seg selv - alt dette som mange i dag vil være tilbøyelige til å oppfatte om ikke som «ubehagelige», så i alle fall som lite politisk korrekte sider ved Ibsens livssyn.

Solidarisk

I sin nye bok er Kittang ikke ute etter «å trylle vekk» noe som helst. Tvert imot stiller han seg solidarisk med forfatterskapets «ønskedrømmer», ikke ukritisk, men uten å redusere dem til idealdannelser som bare er til stede for å bli demontert. For som han selv hevder, er det ikke uten videre gitt at den moderne leserens verdisystem er identisk med verdisystemet i Ibsens skuespill.

Med en slik innfallsvinkel må Kittang nødvendigvis komme på kant med dominerende tendenser innenfor de siste 20- 30 års Ibsen-forskning, fra James McFarlane til Frode Helland, fra Aage Henriksen til Fredrik Engelstad. De handler om tendensen til å gjøre Ibsen til en streng avslører av selvbedrag og maktmisbruk, et bilde av Ibsen som kapitalismekritiker og patent sosialdemokrat, som kryptofeminist, kvinne- og arbeidervenn, en som forkynner kjærlighetslykken, og ikke «kaldet» som overordnet livsverdi.

Med rette hevder Kittang at det er mange som, i iveren etter å vise hvordan Ibsen avslører egoistiske maktmennesker i selvbedragets vold, har oversett hvilke dimensjoner dramatikeren har utstyrt hovedpersonene sine med.

Kittang gjør det ikke lett for seg selv. Han starter med Brand og paraderer gjennom nesten hele rekken av tvetydige mannlige «heltefigurer» i Ibsens dramatiske verk, figurer som det kan synes som Ibsen i stadig høyere grad er innstilt på å stille i gapestokken. Slik Kittang ser det, inkarnerer de alle ulike sider ved den samme problematikken - Julian i «Kejser og Galilæer», konsul Bernick i «Samfundets støtter», dr. Stockmann i «En folkefiende», Rosmer, byggmester Solness, John Gabriel Borkman og Rubek i «Når vi døde vågner».

Antiheltene

Det er lett å gi Kittang rett i at «Brand» er båret oppe av en utopi om Det Nye Mennesket, «som er i stand til å løfte seg ut av seg sjølv ved den evna og krafta som ein kallar vilje», og at alle (velmente) forsøk på å tolke slutten som en demontering (kristent fundert eller ikke) av denne utopien, ser bort fra at Brand ikke har noen verdige motspillere i stykket. Følgelig er det den utopien han målbærer, som blir stående, selv om den viser seg å være «over evne». Og selv om dr. Stockmann framstår som en komisk skikkelse, så står så utvilsomt hans ideale sannhetskrav tilbake som ufravikelige.

Det er da neppe heller tolkningene av disse verkene som vil falle Ibsen-kjennere tyngst for brystet - selv om figuren Brand alltid har vært vanskelig å svelge for humanistisk innstilte lesere.

Verre er det når Kittang gir seg til å ta så tvilsomme «antihelter» som John Gabriel Borkman og Rubek i forsvar.

Rett nok er også Kittang tilbøyelig til å mene at den første er «den største sjølvbedragaren og den ynkelegaste hovudpersonen i heile Ibsens lange rekke av tvitydige helteportrett», men likevel insisterer han på at vi skal ta teksten på alvor når den viser oss Borkman som en «fallen storhet».

Dobbelteksponerte

Selvsagt ser ikke Kittang bort fra alt det som sår tvil om alle disse makt- og viljesbestemte utopiene i kraft av den hensynsløshet de er blitt forfulgt med, og de ofre de har krevd. Han understreker gang på gang at portrettene er dobbelteksponerte, og at nettopp det perspektivistiske ved all stor dramatikk nærmest i seg selv skaper en tematisk flertydighet.

Det er tale om en heroisering og en ironisering på samme tid, om en positiv livsfilosofisk stadfestelse av «viljen til makt» på den ene side, og en kritisk dybdeboring i grunnlaget for maktviljens stadige nederlag på den annen.

Foregriper

På et slikt grunnlag kan Kittang mene at Ibsen foregriper både Nietzsche og Freud, og det er i spenningsfeltet mellom disse to han leser Ibsens dramatikk. En annen viktig referanse er Heidegger. Noen av Kittangs generaliserende (og Heidegger-inspirerte) utsagn om menneskenaturen - som for eksempel at «det frå vår mangel på være spring ei kraft som når alt kjem til alt er vårt viktigste kjenneteikn som menneske» - kan virke unødvendige i denne sammenheng. Men rent bortsett fra det, mener jeg at Kittang gjør rett i å gjenreise Ibsens «heroisme».

Også i denne avhandlingen viser han seg som en glitrende tekstanalytiker. I enda høyere grad enn i Hamsun-studien går han i dialog med eldre og nyere forskere.

Ofte følger han dem et stykke på vei, for deretter å kritisere dem for ikke å gripe fatt i det essensielle. Det gjelder især for dem som ser bort fra Ibsens heroisme og gjør ham til en entydig maktkritiker.

Foruroligende

Ibsens heroisme er av det overspente slaget. Kanskje står den i motstrid med enhver demokratisk tankegang?

Kanskje må kjærligheten ofres for at den skal kunne få utfolde seg? Slike og liknende spørsmål gir Kittangs Ibsen-bok foranledning til.

Og kanskje er det nettopp slike spørsmål som kan bidra til å gjøre Ibsen til en mer foruroligende dramatiker for vår tids mennesker, slik Hamsun er en foruroligende prosaforfatter fordi hans politiske anskuelser er uakseptable for oss?

Et spørsmål som Kittang naturlig nok ikke reiser, men som avhandlingen hans likevel legger opp til, er følgende:

Er forsøkene på å nedtone Ibsens «heroisme» et utslag av et ønske om å gjøre Ibsen til «en av oss», til en patent tilhenger av likeverd og myke verdier? Har man nå i en årrekke forsøkt å «trylle bort» de ubehagelige sidene ved Ibsen?

«Ibsens heroisme» egger til motsigelse og debatt. Kittang har vært tilbakeholden med å forsvare seg mot kritikerne av hans Hamsun-avhandling. Forhåpentligvis vil de som har «tryllet» med Ibsen, være mer lystne på å ta til motmæle.