Konvensjonell sexisme

Individets rett til ikke å bli diskriminert er en demokratisk hjørnestein. Diskrimineringsvernet drives fram av grupper som ennå ikke er sikret full demokratisk deltakelse eller en rettferdig andel av samfunnsgodene. Dette gjelder blant annet kvinner, barn, innvandrere, homofile og lesbiske og mennesker med nedsatt funksjonsevne.

For Norge, som ikke har noe generelt diskrimineringsforbud, er menneskerettsloven av 1999 grunnleggende. Loven inkorporerte fire konvensjoner, som alle forbyr ulike former for diskriminering. Disse konvensjonene, som skal gå foran ved kollisjon med norsk rett, er Den europeiske menneskerettskonvensjonen, konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og barnekonvensjonen. FNs kvinnekonvensjon, som utdyper, supplerer og forsterker disse konvensjonenes kjønnsdiskrimineringsvern, ble først holdt utenfor og siden parkert i likestillingsloven uten forrang.

Den rød-grønne regjeringen lovet i Soria-Moria erklæringen å bringe kvinners diskrimineringsvern på linje med internasjonale standarder gjennom inkorporering i menneskerettsloven.

Men hva er denne erklæringen verdt? I disse dager forsøker likestillingsministeren å innfri dette løftet som har blitt selve lakmustesten på løftet om å styrke menneskerettighetene. Men nå som før gjør Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten motstand. Ved høringen av Barne- og likestillingsdepartementets notat om inkorporasjon av kvinnekonvensjonen i 2003 uttalte samtlige instanser, med unntak av Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten, at kvinnekonvensjonen burde inkorporeres i menneskerettsloven. De innvendte at kvinnekonvensjonen var så «vag» at inkorporasjon gjennom menneskerettsloven kunne «uthule» Stortingets kontroll over lovgivningen. Den innvendingen fikk også gjennomslag i Bondevik-regjeringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den rød-grønne opposisjonen stemte for inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven i stedet:

Ap ønsker ikke at norske kvinner skal gis annenrangs rettigheter! Det fastslo Trond Giske med all mulig kraft og styrke da Arbeiderpartiet var i opposisjon i 2005, og Stortinget behandlet spørsmålet om kvinnekonvensjonens status. – Denne konvensjonen som gjelder kvinners likestilling, som gjelder spørsmålet om å diskriminere kvinner – bør likestilles med andre FN konvensjoner som gir forrang, slik den ville fått det hvis den hadde vært innarbeidet i menneskerettsloven. Ap ser ikke noen gode argumenter for at man skal lage et slikt skille mellom forskjellige typer menneskerettigheter. Sa altså Trond Giske den gang, da Arbeiderpartiet var i opposisjon.

Men denne politiske erklæringen ble tomme ord da de rød-grønne kom i regjeringsposisjon. Etter å ha blitt satt på skolebenken av justisdepartementets embetsverk, gjorde justisminister Knut Storberget retrett i Dagbladet i mars 2007. Inkorporasjon av kvinnekonvensjonen skulle igjen vurderes i lys av «de konsekvensene det har for den norske rettsordningen generelt – om flere konvensjoner – ofte med bestemmelser som favner vidt og upresist – gjennom menneskerettsloven blir gitt en særstilling med forrang foran andre lover.» Siden har Justisdepartementet vært taust. Så hva mener justisministeren i dag, om den norske rettsordningen og konsekvenser av den.

I vurderingen av embetsverkets tilbakevendende innvending er det viktig å ha for øye at kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen utdyper og konkretiserer menneskerettighetenes alminnelige ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette er et velkjent og velutviklet rettslig konsept som vanskelig kan sies å favne «vidt og upresist» slik det med bred penn anføres av disse to. Synspunktets menneskerettslige holdbarhet ble også avvist ved behandlingen av Norges 7. periodiske rapport av FNs kvinnekomité i august 2007. Norge fikk da for annen gang kritikk for ikke å ha inkorporert kvinnekonvensjonen på en måte som gir den samme formelle status som andre inkorporerte konvensjoner, et forhold som smaker av konvensjonssexisme.

En hovedgrunn til å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven er at den har en selvstendig betydning i forhold til de kjønnsdiskrimineringsforbud som allerede er inkorporert. Den er det instrument som gir sterkest vern i forhold til diskriminering i religiøse og private forhold. I motsetning til den europeiske menneskerettighetskonvensjon gir den kvinner et kjønnsdiskrimineringsvern i forhold til alle anerkjente menneskerettigheter. Fordi kvinner i kraft av sitt kjønn også er utsatt for diskriminering på grunn av etnisitet, minoritetsbakgrunn og funksjonshemning utgjør den en forsterkning av andre konvensjoners vern. Vernet etter kvinnekonvensjonen er også mer omfattende enn etter Norges EØS-rettslige forpliktelser etter likestillingsdirektivene som er begrenset til arbeidslivsdiskriminering.

Kvinnekomiteen har status som menneskerettighetssystemets fremste ekspertorgan på kvinners kjønnsdiskrimineringsvern. Dens kilder tillegges vekt ved fortolkingen av de andre konvensjonenes diskrimineringsforbud og har hatt stor betydning for skjerpingen av disse. Diskrimineringsforbudet er gjenstand for kontinuerlig presisering gjennom individklageadgangen.

Embetsverkets vurdering er kontroversiell både fra en rettslig, rettspolitisk og politisk synsvinkel. Det er derfor uheldig at den politiske ledelsen ikke har løftet saken ut av embetsverkets lukkede rom. Regjeringsadvokaten har riktignok lagt sine synspunkter fram til åpen debatt i et innslag i Verdibørsen om menneskerettigheter i norsk lov hvor han anførte at han som regjeringens advokat hadde gjort seg helt avgjørende erfaringer. Politikernes rolle er derimot å styrke individets rettsvern i forhold til staten. I lys av delte faglige og politiske oppfatninger er det viktig å ha for øye at hvordan kvinnekonvensjonen skal innarbeides i norsk rett er en politisk og ikke en byråkratisk beslutning. Embetsmenn kan være enig eller uenig i stortingsflertallets standpunkter, men må lojalt innrette seg etter dem. Eller må de ikke det? Hva sier statsminister Jens Stoltenberg om dette i dag?