Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Humorprisen

Kor e alle humorhelter hen?

Problemene i humorbransjen krever et kollektivt løft.

MORSOM: Men ingen kvinner var morsomme nok til å vinne Humorprisen i år. Sigrid Bonde Tusvik gikk tidlig hjem og skrev kronikk.
MORSOM: Men ingen kvinner var morsomme nok til å vinne Humorprisen i år. Sigrid Bonde Tusvik gikk tidlig hjem og skrev kronikk. Vis mer
Meninger

Jeg har mange hatter på meg når jeg setter meg ned ved tastaturet for å skrive dette. Jeg jobber som tv-anmelder i Dagbladet. Til daglig er jeg manusforfatter, i hovedsak for norske humorserier og sceneshow.

Men dette skriver jeg først og fremst som medlem av den utskjelte Humorpris-juryen.

Sist fredag presterte jeg og 15 andre kunststykket å dele ut åtte priser som skulle hylle Norges morsomste, uten å gi én eneste av dem til en kvinne, eller noen med minoritetsbakgrunn. Sånt skal ikke skje.

Vi fikk passet vårt behørig og fortjent påskrevet av Sigrid Bonde Tusvik, og senere også Yousef Hadaoui fra «Svart Humor».

Noen teorier om hva de nominasjonstekniske årsakene til fadesen var, skrev jeg om i denne Facebook-posten.

Kort oppsummert tror jeg det skyldtes en kombinasjon av ikke-representativ jurysammensetning, for dårlig gjennomtenkte kategorier, og en naiv tro på at kjønnsnøytrale kategorier og anonym avstemning ville skape et rettferdig og jevnt spillebrett. Det ledet til for få kvinner og minoriteter blant de nominerte, og fraværet av ditto vinnere, ble den kjipe, synlige konsekvensen av det.

Det dette ikke var, var en villet tanke om å ekskludere noen. Absolutt alle potensielle kandidater fra norsk humor det siste året var mulige å gi sin nominasjonsstemme til, og selv om avstemningen var anonym, er det heller ikke sånn at mennene i juryen (10 stk) kun stemte på andre menn, og kvinnene (6 stk) kun stemte på kvinner. Dette var en jury med gode intensjoner, og ingen ønsket at utfallet skulle bli som det ble. (Ei heller er dette et tegn på at menn er mer morsomme enn kvinner fra naturens side. Den påstanden fortjener ikke å være noe mer enn det den er nå, en parentes, og hører hjemme på Resett og tilsvarende blogger der humoranalyser går for å dø.)

Uten at det unnskylder noe som helst.

Disse tekniske årsakene er for så vidt ikke så interessante for andre enn oss som skal prøve å unngå at noe sånt skjer igjen. Det som er verdt å snakke om, er hva denne pinlige skjevfordelingen er et symptom på, og hva man kan gjøre med det.

For det virkelige problemet her, som dessverre er langt mer dyptpløyende og vanskelig å få bukt med enn organiserte gutteklubber og juryer med begge bena godt plantet i salatbollen, er at dette er en mental greie. Og det er et strukturelt problem, som bare har fått vokse seg større. Det handler om at ingen i denne bransjen egentlig har vært sitt ansvar bevisst, og bidratt til å rekruttere nok kvinner og folk med minoritetsbakgrunn, og heller ikke har gjort nok for å holde på dem når de først er her, skape trygge rammer og gode fagmiljøer, der man kan utvikle seg og finslipe håndverket sitt.

Og under der igjen ligger det en enda kjipere sannhet, som er at vi, både som fag- og bransjefolk, og som mennesker, gjennom y-kromosomets historiske dominans i humoren, er blitt mentalt kondisjonert til å synes «mannehumor» er morsommere enn «kvinnehumor». Den har blitt nullpunktet vårt, det vi går ut fra når vi vurderer humor. Og det gjør nåløyet for alle som ikke representerer den humoren enda smalere, og skaper en selvforsterkende feedback-loop som også ødelegger for rekrutteringen. Føler man seg ikke hjemme i det rådende humorparadigmet er terskelen for å prøve seg høyere, og følelsen av tilkortkommenhet blir bekreftet når publikum forventer noe mer oppskriftsmessig enn det de får.

Det er her rekrutteringen og inkluderingen blir så utrolig viktig. For man kan ikke tvinge folk til å le av noe de ikke synes er morsomt, det er både det beste og mest traumatiske med denne bransjen, at responsen man får er så dønn ærlig. Det som må til er sakte, men sikkert å endre folks oppfatning av hva humor er, og kan være. Humor skal utfordre og avkle det etablerte, den skal sparke oppover, utvide horisonter og empati, avdekke skjulte sammenhenger, skape forløsende og helbredende selvinnsikt, og gi perspektiv og sideblikk der man før hadde trangt tunnelsyn. Og hvis nye stemmer ikke slipper til, vil det aldri skje. For vår kollektive, mentale helses skyld: Dette står om livet, og om sjela vår. Som nasjon, som samfunn og som mennesker.

Vi menn i humorbransjen kan gjøre mye for denne rekrutteringen, i tillegg til å være flinkere til å åpne dørene for og inkludere de som allerede gjør den slik innsats med for eksempel rekruttering av komikere med minoritetsbakgrunn.

Noen av oss prøver allerede aktivt. Morten Ramm har de siste fem årene skapt en humorfaglig petriskål med sitt Humornieu, et prosjekt som i stor grad er finansiert ut av hans egen lomme, og som han umulig kan ha tjent en eneste krone på. Det er det motsatte av å trekke opp stigen etter seg. Ja, det er fortsatt et mannstungt kollektivt (riktignok har de også f.eks. showkonseptet Amandan, der komiker og tekstforfatter Amanda Erlandsen har tatt sin del av ansvaret for rekrutteringen av nye, kvinnelige humorstemmer), men jeg vet også at de har prøvd aktivt å rekruttere flere kvinner. Og i kjølvannet av Humorprisen har Ramm lovet å gjøre en enda større innsats for å få til dette. Men det er vanskeligere. Det er flere som sier nei. Færre som ønsker å fortsette etter å ha prøvd seg noen ganger. Årsakene er helt sikkert sammensatte.

Humorpris-komiteen prøvde å rekruttere flere kvinner til juryen. I motsetning til mennene takket de nei. I går ble jeg spurt av TV2-nyhetene om å stille til debatt om kjønnsubalansen i norsk humor. Innslaget ble droppet da de ikke var i stand til å finne noen kvinner som ville eller kunne stille. På Dagsnytt Atten i går stilte Humorpris-arrangør Trond Kvernstrøm til debatt med Yousef Hadaoui og komiker Trine Lise Olsen. Olsen er et dyktig alternativ, men det var ikke hun som hadde skrevet kronikken som ble diskutert, og jeg tviler på at hun ble spurt uten at Sigrid Bonde Tusvik takket nei først. Alle har sikkert gode, individuelle grunner til avslagene sine, men totaliteten står.

Og Hadaoui, etter å ha blitt invitert til en av Norges viktigste debattarenaer som representant for en stor, marginalisert gruppe som har all grunn til å være misfornøyd med tingenes tilstand, brukte både sin og de andres taletid til å sabotere debatten fullstendig for å lage et innslag til sitt eget humorprogram.

KASTET UT: I mandagens NRK-sending av «Dagsnytt 18» ble det hett i studio da Yousef Hadaoui og Trond Kværnstrøm diskuterte «Humorpisen». Hadaoui ble bedt om å forlate studio, men i etterkant viste det seg at det hele var et planlagt stunt. Video: NRK Vis mer

Og jeg skjønner det. Virkelig.

Det er kjipt å måtte representere noe annet enn seg selv. Av og til har man bare lyst til å skrive en krass kronikk og la det være med det, blåse ut på podcasten sin, eller bare få kødde litt med høytidelige tv-programmer.

Ingen av oss kan være spesielt stolte av innsatsen vår når det kommer til bransjerekrutteringen. Alle bør gå i seg selv og se hva de kan gjøre. Men nå er det engang sånn at dere som står som ledestjerner for de forfordelte gruppene, også er de som er aller best posisjonert til å hjelpe dem. Jeg, og jeg vet mange med meg, vil gjøre alt vi kan for å bidra til tilretteleggingen. Det er et kollektivt løft som må til her. Men deres rolle er den viktigste av alle.

Det er naturligvis urimelig av meg å forvente at den enkelte kvinne eller komiker med minoritetsbakgrunn skal engasjere seg aktivt på grasrotnivå for å løse et problem de ikke har vært med å skape. De fleste har nok med å bekymre seg for sin egen karriere, langt mindre andres.

Men alt henger sammen. Og humorbransjen er kjent for å være lite raus. Man ser ikke kollegaer, men konkurrenter. Det eneste som er verre enn at komikeren før deg dreper stemningen, er at hen får så mye latter at ditt eget sett er dømt til å bli en nedtur. Det gjør at det er dårlig tradisjon for å ta vare på flokken sin. Man griper sjansene man har, for man vet aldri når den neste kommer. Men det er unektelig slik at man gjerne trekkes mot rollemodeller av samme kjønn. Og endring skjer ikke med kronikker og Facebook-delinger alene. Det må slitsomme, ubeleilige og langsiktige tiltak til. Det er kjipt og urettferdig å skulle tvinges til å måtte representere noe mer enn en selv, jeg skulle også gjerne sluppet å være med på å bryte ned et patriarkat jeg er født inn i, og ikke har vært delaktig i å bygge. Men verden er ikke rettferdig. Den er bygget opp av både synlige og skjulte maktstrukturer, og det er ikke de samme som har skapt dem som er best skikket til å rive dem ned. Og akkurat nå tror jeg dere er spydspissene som må til.

Dere skal slippe å gjøre det alene, vi kommer til å hjelpe, lytte og bruke de ressursene og posisjonene vi har til å gjøre noe bra for flere enn oss selv. Men nok en gang er dere dessverre nødt til å gå foran.

Dere er kanskje ikke de humorheltene bransjen vår fortjener akkurat nå.

Men dere er de den trenger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling