Forholdet vil ikke endres: Kim Jong-il under det historiske møte med daværende president i Sør-Korea Kim Dae-jung i 2000. «Forholdene på Korea-halvøya vil heller ikke endres i 2012, i og med at det skal holdes presidentvalg både i Sør-Korea og USA, og til og med Kina skal bytte leder», skriver Gabriel Jonsson. Foto: AFP/Scanpix
Forholdet vil ikke endres: Kim Jong-il under det historiske møte med daværende president i Sør-Korea Kim Dae-jung i 2000. «Forholdene på Korea-halvøya vil heller ikke endres i 2012, i og med at det skal holdes presidentvalg både i Sør-Korea og USA, og til og med Kina skal bytte leder», skriver Gabriel Jonsson. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Korea etter Kim Jong-il

Det er lite håp om politiske endringer etter Kim Jong-ils død.

Nord-Koreas leder Kim Jong-il (69) døde av hjerteinfarkt under en togreise 17. desember. Han ble rammet av et slag i august 2008 og har siden alltid sett dårlig ut, så hans bortgang var ikke uventet. Hva skjer nå? Kommer Nord-Koreas samhold til å bestå som det er?

Nord-Korea kalles ofte «verdens første kommunistiske monarki». Nasjonens grunnlegger Kim Il Sung (1945-1994) lanserte allerede i 1974 Kim Jong-il som sin etterfølger, en ordning som ble offentliggjort for omverden i forbindelse med partikongressen i 1980.

Etterfølgelsesordningen ble forklart med at revolusjonen ikke kunne gjennomføres under én generasjon, at den måtte gjennomføres under en lojal person i den sterkt ledersentrerte politikken og at Nord-Korea ikke ville gjennomgå de politiske endringene som skjedde i Sovjetunionen etter Josef Stalin og Mao Zedongs bortgang (1953 og 1976).

Sønnen hadde tidlig fått omfattende politisk erfaring. I løpet av de 20 åra forut for hans maktovertakelse ble han skolert i lederrollen, samtidig som rivaler ble utmanøvrert og erstattet av lojale personer. I 1991 ble Kim Jong-il utnevnt til øverstbefalende og i 1993 ble han utnevnt til leder for den nasjonale forsvarskommisjonen, som er statens mektigste organ. Da Kim Il Sung døde i 1994, tok Kim Jong-il over makten. Etter en treårig sørgeperiode i overensstemmelse med konfutsiansk tradisjon, ble han i 1997 utnevnt til generalsekretær i det koreanske arbeiderpartiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dermed ble hans maktposisjon befestet og spådommer som hadde kommet, først i forbindelse med de kommunistiske regjeringenes fall i Øst-Europa 1989—1990 og Sovjetunionens oppløsning i 1991, og seinere når Kim Il Sung gikk bort i 1994, ble ikke innfridd. Påstandene var åpenbart basert mer på ønsketenking enn analyse av politiske realiteter. Da som nå finnes det arbeidsleirer med 200 000 politiske fanger og fra det stigende antallet avhoppere til Sør-Korea får vi de eneste indikasjonene på at det finnes en opposisjon.

Under Kim Jong-ils styre fantes ingen kjente tegn på splittelse i ledelsen. At antallet avhoppere bare er 20 000 mennesker siden Korea i 1948 ble delt i Republikken Korea (Sør-Korea) og Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord-Korea), mot 3,3 millioner flyktninger fra Øst- til Vest-Tyskland i perioden 1949-1990, bekrefter at det harde politiske styret var og er en forutsetning for at systemet, som de siste 20 åra er blitt underminert økonomisk, sosialt og kulturelt, skal bestå.

På grunn av de store økonomiske problemene, blir planøkonomien undergravd og en markedsøkonomi har oppstått spontant. Denne uoffisielle økonomien er blitt livlina for flertallet av befolkningen. Nord-Koreas offisielle oppfatning er at sosialismens fall i Sovjetunionen og Øst-Europa var en følge av «ideologisk og kulturell infiltrering», som hadde kommet gjennom økonomiske og andre kontakter med omverden. Nord-Korea kalles derimot ofte for verdens mest isolerte nasjon.

Siden Kim Jong-il kom til makten har oppbyggingen av en mektig og lykkelig stat, i tillegg til prioritering av militærmakten, vært dominerende politiske paroler. Poenget har vært å holde nasjonen ideologisk ren ved hjelp av juche-ideen om selvtillit og gjennom å forme en forent front, ledet av lederen. En strategi for nasjonen å overleve har vært å bedrive militær utpressing mot omverden for å presse til seg bistand, i stedet for å gjennomføre reformer som kan føre til at systemet går under.

Flere milliarder dollar har siden 1990-tallet kommet inn og bidratt til at det går an å opprettholde «vår vei til sosialismen», mens Sør-Korea, Kina, USA, Japan og Russland opprettholder status quo på Korea-halvøya. Det er nemlig lettere å opprettholde delingen enn å forene landet.

Under partikongressen i september 2010 ble Kim Jong-ils yngste sønn Kim Jong-un, som er født i 1983, men som omverden ikke vet mye om, utnevnt til firestjernes general og leder for partiets sentrale forsvarskommisjon. Forberedelsene til maktovertakelsen hadde begynt allerede året før, noe som tyder på at Kim Jong-il etterfølgelsesordningen måtte endres raskt, før hans egen forestående bortgang.

Den korte tiden til å forberede maktskiftet og Kim Jong-uns unge alder er påfallende forskjeller mellom Kim Il Sungs to arvtakere, men det vanskelig å si hva ulikhetene innebærer. Med tanke på at Kim Jong-il ville og lykkes med å bevare status quo, er det vanskelig å forestille seg at Kim Jong-un vil forandre den politikken hans far førte.

Hans vei til makten har vært preget av forsøk på å utvikle sterke bånd til det mektige militæret, ettersom det er den eneste organisasjonen utenfor partiet som skulle kunne fjerne han, men som på grunn av sin privilegerte posisjon i samfunnet ikke har noen interesse av det. Nå er det viktig å vise ro, både innad i landet og for omverden. Et kaotisk maktskifte vil bare skape usikkerhet. At det Sør-Koreas militæret er satt i høyeste beredskap tyder på at faren for hendelser er liten.

I 2012 er det 100 år siden landsfaren Kim Il Sung ble født, en feiring som er lenge planlagt. Derfor vil Nord-Korea gjennomføre feiringen av denne betydningsfulle hendelsen uten noen større usikkerhetsmomenter. Men om det finnes krefter i partiet eller i militæret som er mot maktovertakelsen, vil deres beste mulighet være når sorgen har lagt seg og feiringen er over.

Siden det er realistisk sett bare er privilegerte grupper som kan ta over makten, er det vanskelig å tro på endringer av det politiske systemet. Forholdene på Korea-halvøya vil heller ikke endres i 2012, i og med at det skal holdes presidentvalg både i Sør-Korea og USA, og til og med Kina skal bytte leder.