Koreansk såpethriller

«Hushjelpen» er en stilsikker erotisk thriller som glir over i melodramatisk såpeopera.

FILM: Det starter urbant og hverdagsdystert i «Hushjelpen». Eun-yi (Do-yeon Jeon) jobber på et gatekjøkken. Utenfor gjør en ung, festkledd kvinne seg klar til å hoppe i døden fra en veranda.  

Den røffe, realistiske stemningen forsvinner raskt når Eun-yi ansettes som hushjelp hos en velstående familie bosatt i et sterilt marmorpalass av en villa. Den vakre, dukkeliknende kona, Hae Ra, er høygravid med tvillinger og har en datter som Eun-yi skal passe på. Mannen i huset er høyt på strå i næringslivet, har sans for dyr vin og er god på piano. Eun-yi henger mest sammen med den eldre hushjelpen, Cho, som var Hae Ras nanny da hun var liten. Resultatet av det vil bli tydelig utover i filmen.  

Stødig start
Regissør Im Sang-soo (f. 1962) har skapt kontrovers med flere av sine fem tidligere filmer, ikke minst «The President's Last Bang», om drapet på president Park Chung-hee i 1979. «Hushjelpen» er ikke Ims første film med tydelig seksuell tematikk, men selv om den markedsføres som en erotisk thriller, bør man ikke forvente en streit sex-thriller av typen Michael Douglas kunne takket ja til på 90-tallet.

I utgangspunktet er «Hushjelpen» en modernisert nyinnspilling av en klassiker fra 1960, regissert av Kim Ki-young. Im har flyttet handlingen fra middelklasse til overklasse og har til å begynne med en stødig hånd om handlingen: Filmens første del gir bud om elegant drama.  

Svigermor fra helvete
Jeg skal ikke avsløre for mye av handlingen, men det er først når den unge, atletiske herren i huset forfører (eller presser seg på) Eun-yi, at ting begynner å skje. I hvilken retning skal dette gå? Får vi en pasjonert affære på pikeværelset? Blir de oppdaget? La meg si det slik: Det blir renkespill i mange retninger, orkestrert av kvinnene i huset, pluss en svigermor som går over lik.  

Etter hvert skifter filmen tone og blir mer svart satire enn realistisk thriller. Kameraet ligger gjerne lavt, slik at karakterene forstørres og bringer assosiasjonene i retning av gudedrama på Olympen. Mye tyder på at regissøren mister styringen i de to siste scenene, som går fra såpeskrekk til rein surrealisme, men fram til det skjer, har Do-yeon Jeon og Yeo-Jong Yun gitt oss to hushjelper, en ung og en eldre, som det er vanskelig å ikke bry seg om.