Kornete kammerskrekk

«The Quiet Ones» har ikke helt styring på skremmingen.

FILM: Det er det frilynte syttitall. En egenrådig professor, hans unge, nervøse håndlanger med filmkamera, en akademisk babe med miniskjørt og knestrømper og hennes naive beiler blir personas non grata ved Universitetet i Oxford, og trekker seg ut på et øde landsted for å finne ut hva som feiler den femte i følget: Jane, en ung jente med mentale problemer og vagt illevarslende hallusinasjoner.

Gjennom noen ikke utpreget humane eksperimenter vil professoren fysisk drive ut det som plager pasienten - noe som viser seg å være langt mer håndgripelig enn han så for seg.

Sjalusi og makt
Koloritten er passe kornete og mettet, og det ofte håndholdte kameraet går tett opp i ansiktene på de fem, som har en mer interessant dynamikk seg imellom enn hva skrekkfilmsjangerens til forveksling like tenåringsgjenger har for vane. Det handler om sjalusi, makt og lojalitet. Ungdom, tiltrekningskraft og autoritet er som vanlig ulikt fordelt, og de sedvanlige feider og forhold oppstår.

Vilkårlig skremming
Som skrekkfilm kommer imidlertid «The Quiet Ones» til kort. De brå, innkastede skvetteøyeblikkene virker vilkårlige, mest av alt motivert av at det er lenge siden forrige rykk i stolen enn at de skal inngå i noen sammenhengende historie eller mønster. Luken i døren til rommet der Jane holdes innesperret, brukes på effektfullt vis som en slags borte-tittei-lek med seeren.

Men ellers skremmes det på en måte som fremkaller blasert irritasjon mer enn frykt: En luende flamme her, et brått sår der, et emblem som må slås opp i en tung, støvete bok før det ikke er noe mer å si om det, alt inngår i noe som mest av alt føles som en skyflende parade av konvensjoner.

Fin narsissist
Jared Harris, først og fremst kjent fra «Mad Men», er fint narsissistisk som professoren som begjærer både det ene og det andre. Ellers viser «The Quiet Ones» at det finnes klare fordeler ved å lage historisk horror, blant annet ved at telefonledninger og filmruller plutselig er noe man må forholde seg til. Men det er altså også, dessverre, et sammenhengende manus.