Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Korporatismens klamme grep

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NORDISKE MODELLEN: Forslaget om endring i sykelønnsordningen preger den politiske høsten i Norge. Det er ikke så rart, all den tid det første budsjettet fra en flertallsregjering risikerer ikke å bli vedtatt. Budsjettprosessen er nå satt bort til et utvalg med arbeidslivets parter. Dette vitner om en form for styring, eller mangel på sådan, som er prinsipielt betenkelig. Den nordiske modellen, med samarbeid mellom partene i arbeidslivet og de politiske myndigheter, er positiv. Den sikrer at alle bidrar til en sunn økonomisk utvikling gjennom moderasjon. Problemet oppstår imidlertid når den nordiske modellen beveger seg fra forståelsen for at «alt henger sammen med alt», til en styringsmodell hvor politikerne gir fra seg ansvaret og gir en vetorett til de som ikke har, og ikke skal ha, ansvaret for helheten. Det er korporatisme. Den kjennetegnes ved at interesseorganisasjoner ansvarliggjøres ved å bli beslutningstagere, dog uten å ha stilt til valg i møte med borgerne.

I DAGENS politiske Norge, er det blitt vanskelig å gjennomføre endringer i sykelønnsordninger. Skiftende regjeringer har stilt seg bak IA-avtalen som ikke gir resultater, men som derimot gir arbeidslivets parter så mye makt at endringer er vanskelig.Stoltenberg-regjeringen har prisverdig ønsket å gjøre noe, men de rødgrønne sliter med å få gjennom eget forslag, blant annet fordi de lovet noe helt annet før valget. Det oppsiktsvekkende er Stoltenbergs trekk i en fastlåst situasjon: Han flytter flertallsregjeringens budsjettbehandling fra Stortinget til et utvalg, hvor arbeidslivets parter må finne 2,5 milliarder kroner. Det har NHO og andre sagt at de ikke vil; det er Regjeringens jobb å få et budsjett vedtatt i nasjonalforsamlingen. Utvalget er utslag av sosialdemokratiets hang til en korporativ styringsform, som gjør ansvarsforholdene uklare. Det er langt fra Stoltenbergs mantra fra valgkampen hvor han erklærte at en flertallsregjering ville sørge for orden og styring fordi man har et flertall som ene og alene har ansvaret.

VÅR MODELL i Norge, hvor berørte parter kan høres før et forslag vedtas, er bra. Det sikrer at flere enn embetsverk og politikere kan være med å påvirke. Men IA-avtalens skjær av korporatisme og Stoltenbergs «outsourcing» av budsjettbehandlingen er prinsipielt betetenkelig, fordi den gir de store organisasjonene urettmessig makt, uten at de må stå til ansvar for helheten. Regjeringen kan fortsette i samme spor ved å sette bort barnehagepolitikken til foreldreorganisasjonene, utdanningspolitikken til lærerorganisasjonene og oljepolitikken til oljenæringen. Det ville selvsagt gi finansministeren hodepine fordi alle forsøk på ansvarlig helhet ville være fånyttes. I tillegg er det høyst udemokratisk: Hva med alle de som ikke er organiserte og representerte gjennom mektige talerør? Norge er et lite land, som økonomisk og kulturelt er åpent mot verden. Vi er ikke lenger et homogent samfunn, i den grad vi noensinne har vært det. Det er slutt på den tiden hvor, i alle fall etter myten, «noen snakket sammen» og tok beslutningene. Den politiske styringen bør ha dette som utgangspunkt, ved at man fremelsker et mangfold av interessegrupper som kan bringe sine argumenter til torgs, debattere og belyse en sak fra flest mulig sider. Så er det opp til de demokratisk valgte politikerne å ta en beslutning og gjennomføre den. Slik kan vi kombinere effektiv styring med et demokrati i mangfold.