-Korrekte kunstutstillinger er lammende

KØBENHAVN (Dagbladet) : Ingen kan beskylde Poul Erik Tøjner (40) for å forlate et synkende skip til fordel for sjefsjobben ved kunstmuseet Louisiana i Humlebæk utenfor København. Weekendavisen, hans arbeidsplass gjennom ti år, de siste som kulturredaktør og hovedanmelder av kunst, er ved siden av Jyllandsposten selve suksesshistorien i dansk presse. Denne rendyrkede kultur- og samfunnsorienterte avisa, med en rekke abonnenter også i Norge, har på få år økt opplagstallet fra 48000 til 64000.

IFØLGE TØJNER ER forklaringen at redaksjonen styrer unna alle monitorer og målgruppestrategier, og rett og slett lager avisa redaksjonen selv kunne tenke seg å lese. Tøjner understreker at denne aviserfaringen er viktig for den nye jobben.

- Å lede et museum minner på mange måter om det å være redaktør. I hvert fall hva gjelder Louisiana, som i alle år har vært en litt annerledes kunstinstitusjon ved at den har blandet kunst og kultur. Målsettingen min blir å følge opp dette. Jeg vil ha et kunstmuseum med journalistisk sting. Et museum som inkarnerer en slags borgerlig offentlighet ved å være et forum for diskusjon, og som tør provosere det moderne samfunnet i utforskningen av hva det vil si å være menneske i det 21. århundre. Jeg ønsker å lede et museum som viser kunst, og som samtidig er en vektig stemme i kulturdebatten, sier Poul Erik Tøjner.

- Er det konkrete debatter du allerede nå tenker deg?

- Nei, debattene må komme av seg selv. Det verste jeg vet er alle disse metadebattene, debattene om debatten selv, som har vært på mote de siste årene. Jeg vil verken simulere borgerlig offentlighet eller iscenesette ordskifter. Det viktige er å sørge for fora i samfunnet hvor diskusjonene kan innfinne seg, og kulturlivet kan få utfolde seg av egen, fri vilje. Men jeg antar at vi ikke kan unngå nye debatter om genteknologien, om grensene for liv.

- HVOR VIKTIG ER DET å få høye besøkstall?

- Museer er bygd for at folk skal komme dit, så klart det er et poeng med godt besøk. Men man kan ikke gjøre mer enn å gjøre sitt arbeid så godt man kan. I Danmark sier vi at du kan trekke hesten til vannet, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Det er ikke noe som tilsier at billedkunsten i dag skal ha stor gjennomslagskraft. Høye besøkstall er intet mål i seg selv, men et middel til å lage kunstnerisk kvalifisert formidling.

- Din forgjenger, Lars Nittve, forklarte Louisianas suksess med vektleggingen på «kafeteriet», dette at man ser kunst, hviler litt i parken, tar seg en øl, og så ser på bilder igjen?

- Jeg er helt enig. Jeg er antipuritaner og forstår ikke dem som mener at kunst skal beskues i en andektig, kirkelig atmosfære. Det er helt legitimt at man får seg en øl eller en kaffe i forbindelse med et museumsbesøk. Et museum i dag må utstråle sosialitet. De fleste kunstnerne som skapte kunsten, var jo ikke akkurat puritanere, så hvorfor skal de som ser verkene, være det?

- TROR DU MANGELEN på sosialitet er forklaringen på at de norske samtidskunstmuseene går så dårlig?

- Jeg har ingen forklaring på hva dere gjør galt eller riktig i Norge. Men sammenlikner man Samtidskunstmuseet med Louisiana, så er Louisiana et gjestfritt sted.

Louisiana er ikke høytidelig eller monumentalt. Det utstråler dansk velstand og kontakt med naturen. Samtidskunstmuseet i Oslo er en stengt bygning som utstråler en ekstrem mangel på indre miljø. Her skal du lukkes inn, og bare se kunst.

- Men selv Henie Onstad-senteret ved sjøen på Høvikodden trekker ikke folk?

- Jeg kjenner ikke utstillingsprofilen godt nok til å uttale meg. Men jeg minner om det vi i Danmark kaller radiatorprinsippet. Det vil si at man hele tida veksler mellom kalde og varme utstillinger. De varme utstillingene er de som sikter seg inn på et stort publikum for å gjøre dem kjent med museet. Da kommer kanskje noen av dem tilbake til de kalde, de litt mer kresne utstillingene.

SOM LEDER AV ET kunstmuseum må man være klar over at all kunstnerisk opplevelse hviler på både gjenkjennelse og overraskelse. Det er et konstituerende prinsipp for kunstopplevelsen. Folk skal komme på museet og både bli overrasket og finne noe de kjenner igjen. Man må også være klar over at en utstilling blir noe annet i dag fordi den taler inn i en annen virkelighet. I Berlin var det nylig en Max Ernst-utstilling som ble en suksess blant unge. Ikke fordi de syntes det var så spennende med surrealistisk kunst, men fordi de så bildene hans som en kommentar til deres egen cyberspace-virkelighet.

- Kan billedkunsten egentlig bety noe særskilt i dag hvor det jo er bilder overalt?

- Jeg tror stadig vekk at billedkunsten kan spille en rolle, selv om den avantgardistiske tradisjonen er forsvunnet. Problemet den har er at den likner, eller er gått inn i, så mange andre uttrykk som reklame og fjernsyn.

MTV er et godt eksempel på hvordan dagens billedkunst er integrert i mange andre uttrykk. Eller ta måten vinduene i motebutikkene er arrangert på. Der er både pop-art og minimalisme.

Billedkunsten er gått opp i den kulturelle vifte av ulike kulturuttrykk på en slik måte at det ikke er lett å se forskjell på kunst og virkelighet. Da er det to veier å gå. Enten som kunstgruppa Superflicks, som lager ting som ser virkelige ut. Eller som kunstneren Hein Heinsen, som mener at kunsten må skape sin fremmedhet overfor verden for på den måten å tydeliggjøre den billedlighet som omgir oss.

Jeg tror billedkunsten kan spille en rolle ved å tydeliggjøre det visuelle for oss.

- DET MEST SPENNENDE som skjer på området i dag?

- Jeg vil heller si hva jeg er møkk lei: de store biennale-aktige utstillingene hvor 180 kunstnere viser ett verk hver. Jeg blir deprimert av å gå rundt på sånne store steder. De likner transittsteder der man lander et verk her og et verk der for tre måneder av gangen. Jeg vil heller lage utstillinger med færre kunstnere og flere verker.

- Gode råd til kunstmuseene i Oslo?

- Lag utstillinger ut fra overskudd, engasjement og fortellerglede, slik vi lagde Weekendavisen - med hjerte og hjerne. Lag for guds skyld ikke utstillinger som er riktige for kollegaene, såkalt profesjonelt korrekte utstillinger. De bare reproduserer kunstneriske verdier man allerede kjenner, og er fullstendig lammende.