Politimannen Eirik Jensen ble i Oslo tingrett dømt til 21 års fengsel for korrupsjon og medvirkning til hasjsmugling. Både jurister, journalister og andre samfunnskjennere var sjokkerte. Dette var noe de ikke trodde var mulig i Norge.
Og ganske riktig: Vi har en fortelling om de to blekkhus. Tradisjonen er at statens tjenere, embetsmenn og andre, er bunn hederlige, og holder privat fra offentlig.
Nå sier historikeren Harald Espeli at blekkhusene verken var to eller hadde forskjellige farge på blekket. Det er simpelthen en myte, en vandrehistorie knyttet til flere kjente embetsmenn, som Frederik Stang d. e. og Jørgen Vogt.
Espeli, som har skrevet Riksrevisjonens historie, har vist at det i lange perioder har stått dårlig til med hederligheten i det norske embetsverket og i statens institusjoner. Kildene har avdekket store underslag og ikke ubetydelige tilfeller av korrupsjon.
Men rett skal være rett: Det sto dårligere til for 200 år siden enn nå.
Gjennom åra har det tidvis vært så som så med statens kontroll med sine embets- og tjenestemenn. Den første tida etter 1814 var spesielt ille. I tolletaten var det vanlig at tollere ila lavere toll enn de skulle, og puttet i egen lomme mellomlegget.
Den største skandalen ble avdekket i 1817 da direktøren for Riksbanken, datidas sentralbank, David Thrane, tok en sum fra bankens kasse som tilsvarte sju prosent av statens årlige utgifter. Det var en enorm sum, og ville ha tilsvart om lag hundre milliarder kroner i dag – altså utenkelig. Thrane, som brukte pengene til spekulasjon, ble ikke tiltalt.
Revisjon og kontroll var lemfeldig, og anledning gjør som kjent tyv. Espeli, som har gått igjennom utallige statlige regnskaper, mener det som ble avdekket og pådømt, utgjorde toppen av et isfjell. Gjennomsnittlig ble det avsagt tre dommer mot embetsmenn pr. år fram mot 1860, og ni sorenskrivere ble fradømt embetet. Men over 500 embets- og tjenestemenn ble tiltalt i perioden. Terskelen for å bli dømt var høy.
Sakte, men sikkert ble regelverk og kontroll bedre. Normene ble styrket og lovgivningen skjerpet. Færre ble tiltalt for underslag eller korrupsjon fram mot første verdenskrig.
Men da ble det igjen en periode da pengene satt løst, og moralen ble svekket. Fra 1919 til 1935 måtte 121 offentlige tjenestemenn, hvorav 70 statlige, sone dommer på over seks måneders fengsel. Lensmannen i Åmot ble i 1927 dømt for underslag av 381.000 kroner, som var skattepenger han hadde mottatt på vegne av skattefogden. Skattefogden selv ble seinere tatt for å ha satt skattepenger inn på konto i den lokale sparebank i stedet for Norges Bank, og tok rentene i egen lomme. Espeli har også oppdaget to store underslag i 1920-åra ved filialer av Norges Bank. Og det var utrolig mange anmeldelser og rettssaker som ikke førte fram til dom.
Lærte man av denne historien?
Jo, etter andre verdenskrig er kontrollen blitt mye nøyere. Men det er fortsatt tvilsomt om Norge er bedre enn land vi kan sammenlikne med. Der det er hemmelighold, stor grad av diskresjon og manglende åpenhet, ligger det fortsatt til rette for korrupte handlinger.
