Korrupsjon kan knekkes

Oppmerksomheten omkring korrupsjon og mislighold innenfor internasjonal bistand øker, og det er bra. For Flyktninghjelpen har de store utfordringene knyttet til korrupsjonen et enkelt svar: det kan ikke aksepteres. Som humanitær aktør møter vi korrupsjonen mer eller mindre åpent hver enste dag, og vi blir hele tida utfordret i vårt arbeid. Vi, som andre organisasjoner, støter ofte på utfordringer som kunne vært løst dersom vi hadde betalt penger under bordet. Når vi likevel har valgt en nulltoleranse overfor korrupsjon, har det to årsaker.

For det første lever vi som humanitær organisasjon av innsamlede midler og skattebetalernes penger, og den tillit vi må ha for å kunne forvalte disse pengene ville fått en alvorlig knekk dersom korrupsjon ble akseptert.

Viktigere er det at korrupsjon undergraver hele samfunnsstrukturen i mange av landene vi arbeider i. Verdensbanken anslår at det utbetales bestikkelser for om lag 1000 milliarder USD på verdensbasis. Dette enorme tallet omfatter ikke skadevirkningene av den internasjonale korrupsjonen. Det finnes i dag samfunn som er helt ødelagt av korrupsjon, og hvor korrupsjonen i seg selv er et av de viktigste hindre for å få til økonomisk og sosial utvikling.

Korrupsjon går alltid hardest utover de fattigste i samfunnet. Flyktninghjelpens mandat er å hjelpe mennesker som er drevet på flukt etter å ha mistet alt i krig eller konflikt. Mennesker på flukt er ofte de fattigste av de fattige, og har derfor ingen mulighet til å bruke bestikkelser. De kommer dermed til kort i samfunn der korrupsjon er utbredt. Nulltoleranse er derfor først og fremst et spørsmål om moral. Skal man bistå de mest sårbare må denne kampen prioriteres høyt.

Gjennom vårt feltarbeid ser vi at korrupte samfunn som regel er langt mer byråkratiske og vanskelige å operere i enn samfunn med liten korrupsjon. Mange tror at dersom de ikke tyr til korrupsjon, vil bedriften eller organisasjonen ha vanskeligheter med å operere i samfunn der dette er utbredt. Virkeligheten er imidlertid helt motsatt. Å bestikke en offentlig tjenestemann kan kanskje løse et problem der og da, men i et lengre perspektiv fører korrupsjon til at man skaper mer byråkrati og mindre effektivitet. Dessuten blir man mer sårbar og kan utsette både prosjekter og enkeltpersoner for direkte fare dersom man vikler seg inn i ulike former for korrupsjon. Denne kampen er derfor også en egennyttig kamp for alle som er engasjert internasjonalt fordi det vil muliggjøre en mer effektiv drift. Hovedutfordringene er hva vi som aktører i humanitært arbeid selv kan gjøre for å bekjempe korrupsjon. Dette spørsmålet har flere svar.

For det første er det avgjørende å ha åpenhet omkring korrupsjon og mislighold. Det har altfor lenge vært en utbredt holdning i bistandsmiljøet at disse problemene kan feies under teppet. Alle vi som jobber innenfor det humanitære miljø kjenner til korrupsjon, men tilkjennegir ikke at problemet er så utbredt som det faktisk er. Vi må derfor i større grad våge å innrømme også overfor våre donorer, kontrollinstanser og den brede opinion at korrupsjon og mislighold er et problem i vår bransje. Argumenter om at organisasjoner blir straffet for en slik åpenhet stemmer ikke med våre erfaringer.

Dernest må det etableres systemer, regler og internkontroll som forhindrer at korrupsjon forekommer og avslører den når den finnes. Dette arbeidet handler i stor grad om en proaktiv holdning fra topp til bunn innad i organisasjonene. I Flyktninghjelpen har vi hatt våre egne dyrekjøpte erfaringer og har forbedret vår oppmerksomhet og våre systemer og rutiner. Vårt anti-korrupsjonsarbeid er forankret på toppen i organisasjonen, hos generalsekretæren. Jeg har ansvaret for at alle ansatte er kjent med våre egne, strenge etiske retningslinjer på feltet og at alle følger dem.

Sammen med organisasjonene er det viktig at norske myndigheter fortsetter sin aktive innsats mot internasjonal korrupsjon fordi vi kan gjøre mye mer. Det viktigste er at nulltoleranse får fullt gjennomslag hos alle aktører innenfor bistandsarbeidet. Flyktninghjelpen har lenge oppfordret norske og utenlandske myndigheter til å mer aktivt støtte opp under politiske krefter og organisasjoner som arbeider mot korrupsjon. I mange land i sør ser vi nå framveksten av organisasjoner som ønsker et oppgjør med korrupsjonskulturen i eget land. Ofte arbeider menneskene i disse organisasjonene under stort press og med fare for eget liv. Disse organisasjonene må ha vår støtte – både finansielt og politisk. I tillegg bør Norge i større grad gi beskyttelse til forfulgte korrupsjonsjegere fra andre land dersom de blir utsatt for trusler eller overgrep.

Jeg vil også oppfordre bistandsministeren til å innføre en svartelisting av organisasjoner som benytter seg av eller ser gjennom fingrene med korrupsjon. Verdensbanken oppdaterer kontinuerlig sin liste over firmaer som banken har kuttet kontakt med på grunn av korrupsjon. Listen offentliggjøres på Verdensbankens hjemmesider. En liknende ordning bør norske myndigheter vurdere å innføre ovenfor nasjonale og internasjonale bistandsorganisasjoner hvor slike forhold avdekkes. På den måten kan en luke vekk de organisasjoner som ikke tar korrupsjonsbekjempelse på alvor.

Norsk bistand bygger på en grunnleggende tillit mellom folk flest og oss bistandsaktører som forvalter disse pengene. Det er helt avgjørende at dette tillitsforholdet ikke smuldrer bort på grunn av en mistanke om at bistandspenger forsvinner i korrupsjon. Tillit er også en forutsetning for å oppnå en positiv samfunnsutvikling i de land hvor vi opererer. Flyktninghjelpen vil derfor kontinuerlig utvikle nye instrumenter og sette enda tydeligere fokus på å bekjempe korrupsjonen på alle nivåer.