Korrupsjon og pasta

Korrupsjon og mord i tam gjennomsnittskrim med mye småprat, privatliv og løse tråder.

BOK: I Donna Leons femte krim på norsk må hennes gjennomgangsskikkelse, commissario Brunetti, bl.a. oppklare et mord på en byråkrat. Her er overdoser, ågervirksomhet og degenerert adel i en krim der tematikken er et gjennomkorrumpert Venezia: bestikkelser, vennetjenester *«gode forbindelser»+, udugelige leger og en jålete sjef som krever at Brunetti skal få sønnen ut av en narkotikasak.

Alle ingredienser

Samtidig er de opplagte krimingrediensene på plass: obduksjoner, telefonavlytting, presselekkasjer, mord kamuflert som ulykker, unge narkomane med sørgende foreldre. Og - dessverre en stadig mer dominerende bestanddel av moderne krim - kriminalinspektørens familieliv som mases på oss gjennom kone og gamlekjæreste og datteren som vil ha seilbåt. Brunetti må også kjempe mot et absurd byråkrati der han risikerer å miste sin egen leilighet, noe som i hvert fall har med plottet å gjøre.

Anmassende

Donna Leon selv er amerikaner bosatt i Venezia, og det er tydelig at hun her vil vise oss «sitt» Italia, som blir en noe anmassende klisjé av grappa, pasta og tomatsaus, og altså - korrupsjon. En systemkritikk hun gjentar med en Henning Mankell-aktig standhaftighet, men her gjelder det altså ikke det svenske sosialdemokratiet, men italiensk eller snarere venetiansk, mafiøst byråkrati, ågervirksomhet og udugelighet. Selve plottet blir noe blekt og statisk der Leon kompenserer med mye småprat og detaljert fyllstoff i et språk som ikke alltid flyter like lett. Her er jeg redd oversetteren har sin del av ansvaret, med kronglete setningsbygning og ikke helt treffende ordspill. Til alt overmål er avslutningen ikke bare tam, men med mange løse tråder. Dette for å vise oss hvor umulig det er å løse saker i et korrupt system, der Leon bevisst - og til min barnlige indignasjon - skuffer oss lesere ved å la de slemmeste unnslippe.