Korrupsjon og større ulikhet

«De mest innflytelsesrike i Kina har brukt sine tidligere posisjoner i kommandoøkonomien til å utnytte de muligheter som den delvise markedsøkonomien gir til å berike seg selv og sine familier.»

Etter at Kina slo inn på en reformpolitikk i 1978 har landets klassestruktur gradvis endret seg. Før reformperioden var landet et sentralisert samfunn der Partiet hadde kontrollen politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Det eksisterte ikke noe egentlig sivilsamfunn med frivillige organisasjoner. Moderniseringen av Kina, og den gradvise tilpasning til en global markedsøkonomi, har resultert i en dramatisk økning i ulikheten, ikke bare mellom kystprovinsene og provinsene i innlandet, men også i befolkningen generelt. Privatiseringen av statseiendom og foretak har resultert i en uhørt privat formuesøkning hos de familiene som har en maktbasis i egenskap av posisjoner i kommunistpartiet. Hva som har gått galt og hvorfor er belyst av He Qinglian, en ung kinesisk historiker og økonom, som i 1997 fikk publisert boken «China's Pitfall» (og som også i en forkortet versjon ble tillatt utgitt under tittelen «Modernization's Pitfall» i Beijing i 1998). Boken ble en stor suksess med et salg på over 200000 eksemplarer og et betydelig større antall av piratutgaver. Etter at hun fikk publisert en artikkel i en tidsskrift i Changsha, har hun nå fått munnkurv, fått sparken som redaktør av Shenshen Legal Daily og blir overvåket i hjemmet. Artikkelen som fikk propagandaavdelingen i sentralkomiteen til CCP til å gå av hengslene, er nå publisert i septembernummeret av New Left Review under tittelen «China's listing social structure». Etter å ha lest den engelske versjonen av den famøse artikkelen, er det ikke vanskelig å forstå at den nærmest drepende analysen av hvordan den kinesiske makteliten ter seg, har falt myndighetene tungt for brystet. Det er en rystende beretning om hvordan det går når en sammenvever politikk og økonomi.

Hva er så kjernen i denne artikkelen? He Qinglians hovedpåstand er at moderniseringen har resultert i at korrupsjonen fra å være individuell og knyttet til enkelttilfeller på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, kan karakteriseres som organisatorisk fra omtrent 1995, for deretter å bli av institusjonell karakter. Korrupsjonen gjennomsyrer nå det meste av parti- og statsapparatet. Ledende stillinger i det offentlige selges i stor grad som handelsvare. En liten politisk elite på rundt én prosent av den yrkesaktive befolkningen, dvs. rundt syv millioner mennesker, har hånd om de viktigste kommandopostene ikke bare i parti, men også i statsapparat, statlige foretak og andre organisasjoner og institusjoner, på toppnivå så vel som på lavere ledelsesnivå. De mest innflytelsesrike er de som hadde ledende posisjon i den tidligere kommandoøkonomien, og som har brukt den til å utnytte de muligheter som den delvise markedsøkonomien gir til å berike seg selv og sine familier. Dette kalles «one family, two systems' arrangement», dvs. foreldrene er i statsapparatet, barna driver forretninger. Slektskapsforbindelser er ideelle utgangspunkter for å berike seg selv. Personlige forbindelser er avgjørende for å lykkes i den kapitalistiske bonanzaen som Kina nå opplever, men som offisielt eufemistisk kalles «socialistmarket economy system». I tillegg til partipamper og deres familiemedlemmer, består den nye eliten av entreprenører som har fått økt makt og innflytelse etter hvert som statsbedrifter legges ned og/eller privatiseres. For å styrke sine inntektsmuligheter har mange av disse entreprenørene søkt og fått medlemskap i kommunistpartiet, og mange har fått ledende posisjoner på ulike nivåer i partiapparatet. Bare deler av de intellektuelle er med i dette øvre elitesjiktet. Det er de som har kunnet utnytte sin kulturelle kapital i form av tekniske, økonomiske, juridiske og andre kunnskaper til å sikre seg topposisjoner i sosiale institusjoner.

Under dette lille elitesjiktet finner vi så en middelklasse, som er liten etter vestlig målestokk, og resten av befolkningen, som består av en marginalisert arbeiderklasse, inkludert arbeidsløse på minst 12 millioner, i tillegg til de nærmere 100 millioner mennesker som utgjøres av «den flytende befolkning» - i oppbrudd fra landsbygda og på vei til byene for å søke lykken.

80% av den kinesiske befolkningen lever på bunnen eller i marginen av samfunnet. Den fattige landbruksbefolkningen (som fortsatt utgjør 70% av landets 1,2 milliarder innbyggere) er pålagt nye byrder av et ekspanderende byråkrati i landdistriktene, både i form av pålagte skatter og den uunngåelige korrupsjonen i lokaladministrasjon. Noen av byråkratene og partifolkene står i ledtog med kriminelle bander som terroriserer bøndene. Resultatet av utarmingen av landsbygda er en dramatisk økning i vinningskriminaliteten blant marginale som ikke får del i storbyenes materielle framgang. De har latt seg blende av den luksusen som markedsøkonomiens vinnere omgir seg med, og ønsker litt av det samme. Organiserte bander rekrutterer fra de stadig flere arbeidsløse.

Fravær av sivilsamfunn har vært et dominerende trekk ved Kina. Det som eksisterte av nasjonale og lokale foreninger, ble lammet av kulturrevolusjonen. Med reformen har mange gjenoppstått, de fleste etter initiativ av parti eller offentlige myndigheter. Og uansett er slike organisasjoner en forlenget arm av partiet eller i hvert fall overvåket av myndighetene. Ledere blir alle ansatt av staten og betalt som om de skulle være offentlig ansatt. Det er derfor langt fram til at disse organisasjonene kan danne ryggraden i en offentlig sfære der landets borgere frivillig kan delta og som kan danne en motvekt til et monolittisk parti- og statsapparat.

Den pyramidale sosiale strukturen som nå kjennetegner Kina, og den dramatisk økte ulikheten (som nå faktisk er større enn i USA, målt ut fra Gini-indeksen), har ført til økt sosial polarisering. Den gir seg utslag i at de rike i storbyene fysisk skjermes fra resten av befolkningen med egne godt voktede boområder og egne forretninger. Kina er som et synkende skip som følge av den nyrike maktelites anstrengelser for «rent-seeking», samtidig som de forbereder seg til å forlate det ved å sende familiemedlemmer ut av landet, hevder He Qinglian.

Hvorfor har det gått så galt med Kinas modernisering og overgang til en slags markedsøkonomi? Qinglian hevder at det henger sammen med den skjeve sosiale rekrutteringen til partikadrer. For egen regning vil jeg tilføye at det også kan ha noe å gjøre med myndighetenes storstilte forsøk på å redusere de offentlige byrdene ved å privatisere - ikke bare industriforetak, men også velferdsinstitusjoner. Halvoffentlige organisasjoner etableres med en viss offentlig støtte, men det stilles krav om at de må skaffe seg en egen inntektsbasis - for eksempel i form av utenlandske investeringer. Profittmotiv og egeninteresse får rik grobunn til å utvikle seg da disse organisasjonene ikke har noen aktiv medlemsmasse som kan holde sine ledere ansvarlig. Ledelsen risikerer heller ikke å bli stilt til ansvar av myndighetene, som er deres egne kontakter (offentlig ansatte og partipamper) som får sin andel av profitten gjennom «kickbacks». Parolen er at å bli rik er et eksempel for massene.

Av betydning er trolig også at for å sikre egen velferd er det viktig å bygge opp og pleie personlige nettverk (guanxi). Med bortfall av sosiale rettigheter som fulgte av ansettelse i en arbeidsenheten (bedrift eller folkekommune), har det blitt viktig å utvikle nye nettverk i markedsøkonomien. Personlige nytterelasjoner blir viktigere enn noensinne. Mens de tidligere ble vedlikeholdt ved å gi beskjedne gaver, er nå ren byttehandel i form av bestikkelser og korrupsjon utbredt. Myndighetenes kampanjer mot korrupsjon, og avisoppslag om korrupsjonstiltaler og straff, har primært som formål å stagge befolkningens økte misnøye med denne ukulturen, men rokker ikke fundamentalt ved den institusjonelle korrupsjonen.