Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Korrupsjon og valg

En valgkamptaktikk som i den romerske republikk for 2000 år siden ville falle innenfor korrupsjonsbegrepet, blir i dagens Norge møtt med et skuldertrekk.

Fremskrittspartiet deler i årets valgkamp ut brosjyrer med skrapelodd. Alle er vinnerlodd og gir velgerne muligheten til å få refundert det som overstiger kroner 7 per liter bensin. Pengene går fra partiets egen valgkampkasse og rett i lommen til den enkelte velger. Ifølge partiets nestleder Siv Jensen er dette helt greit, fordi det bare er en annen måte å få frem det politiske budskapet på. Ifølge den samme logikk ville det imidlertid være mulig for Høyre å dele ut penger som en forsmak på de skattelettelsene som står på deres program, og SV kunne delt ut til sine foretrukne svake grupper. En viktig demokratisk spilleregel blir dermed brutt. Politikk har i vår del av verden handlet om hvordan offentlige midler skal fordeles, og utdeling av private midler fra politiske partier i forbindelse med valgkamper er blitt sett på som tabu. Dette er noe som bare forekommer (åpent) i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Fremskrittspartiet beveger seg med denne valgkamp-gimmicken ut i det farlige grenselandet mellom stemmefiske og stemmekjøp. Spørsmålet er om partiet her går over streken, til det som ikke kan kalles for noe annet enn korrupsjon.

Utdeling av penger til velgerne i forbindelse med valgkamper har eksistert i Europa siden politikk, forstått som en konkurranse om folkets gunst, ble «oppfunnet» i de greske og romerske bystatene i Middelhavsområdet for ca. 2500 år siden. Korrupsjonen ødela ca. 50 år f.Kr. den frie forfatningen i Roma, da de rikeste politikerne kunne kjøpe seg både stemmer og soldater nok til å dominere det politiske sentrum. Romerrikets fall ca. 500 år senere medførte også at det lille som var igjen av lokalstyre i provinsene, gikk under. Valgkamp gjenoppstod i noen av middelalderens bystater, og dermed også stemmekjøp. Korrupsjon ble blant annet praktisert i britiske parlamentsvalg frem til slutten av 1800-tallet, da mobilisering rundt politiske saker og ideologiske skillelinjer ble viktigere. I etterkrigstidens Italia var forskjellige former for stemmekjøp, kombinert med utpressing, underslag og favorisering, hovedgrunnlaget for det politiske regimet dominert av Kristeligdemokratene. Regimets banemann, den milanesiske statsadvokaten Di Pietro som avslørte den systematiske korrupsjonen i italiensk samfunnsliv i 1991, ble raskt en politisk frontfigur. Han sto i årets valg i spissen for Rene Hender -bevegelsen. Jeg sikret meg kortversjonen av deres program: et pent innpakket såpestykke med partiets logo på. Italienerne foretrakk imidlertid mangemilliardæren Berlusconi, mannen med så mange jern i ilden at han i sin forrige regjering knapt kunne legge frem et lovforslag uten at det gagnet hans private økonomiske interesser.

Selv om korrupsjon alltid har eksistert, har det ikke alltid vært tolerert. I et forsøk på å trekke grensene til fenomenet, kan det være nyttig å gå til Europas ubestridte læremestere i korrupsjon, nemlig antikkens romere. I den romerske republikk (509- 49 f.Kr.) prøvde man aktivt å bekjempe uvesenet, men slet med å definere hva det egentlig var for noe, eller snarere hva det ikke var. I den romerske republikk var nemlig privat generøsitet institusjonalisert. Bygging og vedlikehold av vannledninger, offentlige bad, templer og veier, arrangering av religiøse fester o.l. var de valgte embetsmennenes ansvar, og det ble forventet at de supplerte det knuslete statsbidraget med midler fra egen lomme. Politikerne måtte følgelig være meget rike. Det var også en rik og mektig manns plikt å sørge godt for sine «venner», ved å gi dem gratis plasser under sirkusforestillinger, invitere dem til banketter og hjelpe dem med råd, dåd og klingende mynt ved behov. Det høres tilforlatelig ut; det er jo ikke korrupt å være sine venners venn. Vennskapet var imidlertid et meget tøyelig begrep. Forfatteren og statsmannen Cicero ble i år 64 f.Kr. anbefalt av sin yngre bror å rekruttere flest mulig til denne kategorien: «Ordet venn har en bredere anvendelse i en valgkamp enn ellers i livet. Enhver som viser interesse for deg, smigrer deg eller kommer og besøker deg, må du regne for din venn.» Det er snakk om de lavere klasser, som det ellers ville vært en skam å menge seg med. Det klassiske forsvaret mot en anklage om stemmekjøp var derfor: «Men han var jo min venn.» Vennskapet var hellig - stemmekjøp var forbudt.

Den samme Cicero fikk vedtatt en lov mot valgkorrupsjon der grensene mellom generøsitet og stemmekjøp ble klarere definert enn tidligere. Det var ikke regnet som korrupt praksis å omgi seg med et stort følge, så lenge det ikke var betalt. Det var også tillatt å dele ut billetter til sirkusforestillinger og gladiatorkamper og invitere til festbanketter, så lenge mottakerne på en eller annen måte var knyttet til kandidaten, som venner eller som bekjente fra valgkretsen. Grensen var klar nok, den gikk ved utbetalinger til velgere som man ikke hadde noe personlig forhold til. Å bevise at grensen var overtrådt, var på grunn av vennskapets vide rammer atskillig vanskeligere. Men utdeling av penger på valgdagen til alle og enhver falt helt klart utenfor det som var lovlig. Mottakerne trengte som regel ikke avlegge en høytidelig ed til kandidatens mellommenn om å stemme på giveren. Hemmelig avstemning gjorde det mulig for dem å motta bestikkelser fra flere kandidater og likevel bevare sin frihet til å velge den de ønsket. Selv om bestikkelsene i større grad tjente til å blidgjøre velgerne enn til å sikre deres stemme, var det ingen tvil om at dette var en korrupt praksis. Straffen var tap av borgerlige rettigheter og livsvarig eksil. En smule diskresjon var derfor påkrevet.

Datidens store økonomiske spørsmål var ikke bensinprisene, men derimot noe langt mer alvorlig for folkets velferd - kornprisene. Folkevennlige politikere fikk med jevne mellomrom vedtatt lover som sikret at et visst kvantum korn ble solgt til subsidierte priser eller til og med utdelt gratis til borgerne. Dette ble finansiert av statskassen, slik som sosiale tiltak i vårt eget samfunn. La oss imidlertid tenke oss at en politiker i valgkampen hevdet at kornprisene var for høye, og kunngjorde at han fra egen lomme ville refundere alt som oversteg 7 mynter for 1 mål korn. Han delte til og med ut skriftlige garantier. Hans konkurrenter ville øyeblikkelig stemplet det som korrupsjon, men vår mann mente å ha juridisk ryggdekning: Han brukte ikke mer penger enn sine konkurrenter i valgkampen, han brukte dem bare på en annen måte, og pengene kom uansett ikke fra hans egen lomme. De stammet fra tiden da han var provinsguvernør i Sicilia. Lønnen han hadde mottatt der var mer enn han hadde behov for, og han ga følgelig bare folket tilbake det som tilhørte folket. Han var jo småkårsfolkets talsmann. Dersom hans konkurrenter ikke ønsket å gi kornprisene enda høyere oppmerksomhet i valgkampen, ville de kanskje slått seg til ro med dette svaret. Men de ville ha vært i sin fulle rett om de brakte ham inn for retten.

Vi lever i et samfunn der skillet mellom private og offentlige oppgaver er tydelige, og hvor oppgavefordelingen er klar: Våre valgte representanter forvalter fellesskapets ressurser, og bruker ikke av private eller halvprivate midler for å øke sin oppslutning. Det burde med andre ord være langt enklere for oss å trekke skillet mellom legitim og korrupt valgkamp. Romerne, som ikke kan tjene som våre forbilder med hensyn til demokratiske spilleregler på noe annet område, var her krystallklare: Grensen går ved utbetaling av penger til velgerne. En valgkamptaktikk som i den romerske republikk for 2000 år siden ville falle innenfor korrupsjonsbegrepet, blir i dagens Norge møtt med et skuldertrekk. Man skulle i det minste tro at Fremskrittspartiets bensinprisutspill ville reist en prinsipiell debatt om hvor grensen går, men i skrivende stund ser jeg ingen tegn på det. Kanskje det er helt greit å dele ut partistøtten direkte til velgerne, så lenge det kan kobles til en politisk sak, men i så fall vil jeg gjerne høre noe mer enn Siv Jensens forsikringer om at det er slik.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media