LIV SIGNE NAVARSETE (SP) FORKLARER SEG: Episoden der Troms Kraft bestakk Senterpartiet er et eksempel på at det stadig blir lettere for aktører som disponerer store økonomiske ressurser å påvirke politiske avgjørelser, skriver kronikkforfatteren.Foto: Aleksander Andersen / Scanpix
LIV SIGNE NAVARSETE (SP) FORKLARER SEG: Episoden der Troms Kraft bestakk Senterpartiet er et eksempel på at det stadig blir lettere for aktører som disponerer store økonomiske ressurser å påvirke politiske avgjørelser, skriver kronikkforfatteren.Foto: Aleksander Andersen / ScanpixVis mer

Korrupsjon på norsk

FOLKESTYRE: Barrierene mellom den politiske og økonomiske makten i Norge brytes systematisk ned.

||| STYRINGEN AV de fleste rike land er preget av at politisk og økonomisk makt er fordelt etter helt ulike prinsipper. I et folkestyre er basis for politisk makt stemmesedler, én til hver. Prinsippet er likhet.

I en markedsøkonomi skal økonomisk makt følge kjøpekraft og eiendom. Denne må forventes å være svært ulikt fordelt.

HVIS SÅ ULIKE maktsystem skal leve i sameksistens, må det settes opp barrierer mellom dem. Det kan ikke bli for lett å konvertere politisk makt til økonomisk makt, men heller ikke bli for lett å omgjøre økonomisk makt til politisk innflytelse.

DEN PÅGÅENDE moderniseringen av den norske staten er et systematisk sett av tiltak som bryter ned mange av de gamle gjerdene. Det blir lettere for aktører som disponerer store økonomiske ressurser å påvirke politiske avgjørelser. Korrupsjon er bare en ekstrem form for slik påvirkning og i norsk sammenheng ikke den viktigste.

Episoden der Troms Kraft bestakk Senterpartiet er et eksempel. På den ene siden av gjerdet kunne enkeltaktører innkassere store gevinster ved en delprivatisering av selskapet. På den andre siden var de politiske kostnadene tilnærmet null eller svakt positive, hvis en ikke ble oppdaget. Ulikheten i vurderinger kan gi profitt til dem som bygger bro: De som kan overføre noe av gevinsten til en av de politiske aktørene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som et lite parti på vippen ble Senterpartiet billigst. Da KrF satt i tilsvarende posisjon for en tid tilbake, var de det billigste valget.  

EN VIKTIG ENDRING den siste tiden er den økte betydningen anbudskonkurranser og offentlige innkjøp har fått. Her er det slik at vinneren får all gevinst, mens de andre lider tap.

For å sikre seg mot for mange tap, er det ikke nok for bedrifter å komme med gode løsninger og presse egne ansattes lønninger. Det blir viktigere å ha kanaler inn til det politiske miljøet, påvirke innkjøperne og de politikerne som kan sende signaler til dem. Etterspørselen etter politikere i ledelsen øker dermed i alle typer selskaper og institusjoner der politisk makt er viktig for å overleve.

Det gjelder alt fra forskningsinstitutter til Røde Kors og DnB NOR. Av samme grunn er det også etterspørsel etter politikere i en rekke selskapsstyrer. Akerkonsernet, for eksempel, har to, en fra Høyre og en fra Arbeiderpartiet. Hver får 300 000 kroner for jobben.

ET ANNET TREKK ved moderniseringen av staten som bryter ned barrierene mot privat sektor, er økt uklarhet om institusjonell tilknytning som følge av omfattende bruk av prosjektstyring. Et grelt eksempel har vi sett i Forsvaret, der en privat konsulent ledet den offentlige prosjektgruppen som organiserte utlysningen av en IKT-kontrakt på 1, 5 milliarder, samtidig som han var konsulent for Siemens — som vant kontrakten.

Siemens var for øvrig verdenskjent for sine systematiske bestikkelsesmetoder som endte med at selskapet måtte betale den høyeste boten som har blitt idømt i USA på dette området (800 millioner dollar — Statoil havnet på 7. plass med sin korrupsjonsbot på 20 millioner dollar).

DISSE PROSESSENE har et speilbilde: nedbryting forårsaket av politisk makt som søker privatøkonomisk gevinst. Den er synlig både i enkeltbegivenheter og i utviklingen av mer strukturelle forhold. Blant kjente enkelteksempler kan nevnes private selskaper (Røkke, Shell) som er blitt påvirket av politikere til å redde avgående regjeringsmedlemmer fra privatøkonomisk uføre (Tore Tønne, Terje Rød-Larsen).

Det strukturelle har imidlertid større interesse. Hovedmetoden er lovlig: Ta et styreverv eller en lederstilling i en bedrift. En rekke kjente politikere har gått den veien. For eksempel Rune Bjerke og Tormod Hermansen (begge Ap), Eivind Reiten (Sp) og Kaci Kullmann Five (H). En kunne ramse opp flere. Ved å gå fra politiske posisjoner til private lederstillinger skaffes økte private inntekter og annen økonomisk makt.

HVIS POLITIKERE motiveres av ønsket om en mulig etterpolitisk karriere i privat eller halvprivat virksomhet, vil de kunne komme til å treffe beslutninger til næringslivets fordel mens de er i politikken. Dette blir ekstra tydelig når politikere ansettes i private lobbyfirmaer. Ringen sluttes: Politisk makt konverteres til økonomisk makt som igjen blir omformet til politisk innflytelse.

Her er det grunn til å merke seg nylig avdøde Ingjald Ørbeck Sørheims observasjon: Nesten halvparten av norske parlamentarikere kunne tenke seg å begynne i et lobbyfirma ved karrierens slutt. Han kalte det «korrupsjon på norsk».

REGULÆR POLITISK korrupsjon er langt mindre i omfang, men er i slekt, ikke minst i sin viktigste konsekvens: å bryte ned gjerdene mellom politisk og økonomisk makt som er en forutsetning for folkestyret vårt. Den siste tids omtale av gaver i form av armbånd og kontanter vitner om at det prinsipielle synes å være lite forstått selv etter et tiår med diskusjoner.

Dette er en større fare for folkestyret enn meningssprik i fagforeninger, som nylig har vært debattert av Victor Normann og Jonas Gahr Støre.