Korrupt i Bucuresti

«Mor og sønn» handler mest om mor, mens de andre rollefigurene er mer diffuse.

FILM: Dette er Calin Peter Netzers (f. 1975) tredje spillefilm og den hentet hjem Gullbjørnen i Berlin. Netzer er en del av den rumenske «nybølgen», som har gitt oss flere hjerteskjærende samtidsdrama, det mest kjente av dem Cristian Mungius «4 måneder, 3 uker og 2 dager».

«Mor og sønn» er rufsete håndholdt, det visuelle uttrykket oser av utilslørt realisme og Netzer starter herlig rett på sak. En travel karrierekvinne i Bucuresti, Cornelia Keneres (Luminita Gheorghiu), feirer sin bursdag med gode venner og kontakter. Hun jobber som arkitekt og scenograf og hun snakker med sin søster om sønnen, som ikke vil komme i bursdagen, på grunn av sin dominerende kjæreste.

Råttent system
Fortellingen begynner når Cornelia får vite at sønnen Barbu har kjørt ned og drept en 14 år gammel gutt. Netzer gir oss et detaljert innblikk i hva som skjer i Romanias hovedstad når en ulykke/forbrytelse finner sted og vanlige borgere får med politiet og rettsvesenet å gjøre. Cornelia ringer rundt til nettverket sitt, spør om råd. Det er gitt på forhånd at mange er villige til å ta i mot bestikkelser og utveksle vennetjenester.

Jeg synes denne delen av filmen er mest spennende å følge. Systemet er råttent, men det finnes «rammer» og de subtile detaljene i språk og handling er presist skildret.

Bortskjemt og diffus
Framstillingen av forholdet mellom mor og sønn er mindre vellykket. Sønnen er en altfor lukket og udefinert rollefigur. Vi skjønner at mor og sønn har et trøblete forhold, men årsakene er diffuse. Det ville hjulpet betraktelig hvis sønnen var en mer kompleks og gjerne sympatisk figur, men han virker bare bortskjemt, mumlende aggressiv, feig og uselvstendig som en 19-åring. Det hjelper ikke at Barbu spilles av 36 år gamle Bogdan Dumitrache, som virker gammel for alderen.

Klasseaspektet er tydelig. Den drepte 14-åringens familie er fattige og bor på landet. Vi følger Cornelia på flere sterke møter med politifolk, vitner og pårørende. Hun er en fascinerende skikkelse, mer nedtonet enn dominerende og aldri direkte ond, slik denne typen karakterer ofte blir. Men sønnen er en forunderlig uformet rollefigur som gjør dramaet mindre sterkt enn det burde vært.