Korsets pine

DEN FRANSKE dikteren Gérard de Nerval (1808-1855) skriver: «Det skyldes Opplysningen at jeg mistet min barnetro, men jeg tenker med gru på hvilken kristen jeg ville ha blitt uten Opplysningen.»Når de som har vært gjennom opplysningstiden, spør om det sentrale i kristendommen, nøyer de seg ikke med et ontologisk svar, dvs. hva det sentrale er i kristendommen. De spør også etisk hva som bør være det sentrale.Fra protestantisk og katolsk hold blir det svart at det sentrale er Kristus. Med inkarnasjonen - at Gud ble menneske - skjedde velsignelsen av kjødet. Derfor er alt i Kristus og Kristus i alt, i ham lever vi og dør på alle skapningens trinn.

Men hvem er Kristus? Han er Guds sønn, men også offerlammet som døde på korset for vår skyld. Betydningen av dette offer er nedlagt i den kristne tradisjon: Sønnen ble ofret for å kjøp mennesket fri fra synden, og for å gjenopprette verdens uskyld fra før syndefallet. Sønnen betaler vår skyld til Faderen, slik at Faderen igjen kan se verden og finne alt såre godt.Det er denne tolkning av offeret som vekker anstøt i den humane verden som har vært gjennom Opplysningen. Blodige offer hører fortiden til, vår norrøne fortid og alle andre folkeslags fortid. Vi er blitt sarte, så det opprører oss at uskyldig blod skal utgytes.

DET HAR SKJEDD osmoser i den del av verden som har vært gjennom Opplysningen. I det stille er for eksempel nadverdens sakramente blitt omtydet. Nå er det vanlig ved de store høytider at en samlet kirkelyd går til alters, mens det for 50 år siden bare var «personlig» kristne som knelte foran alteret. I dag går man mann av huse i den norske kirke, gamle og unge, barn på armen og barn på slep.Går de for å delta i Kristi lidelse, for å dø med ham på korset og gjenoppstå med ham? Neppe. Det er snarere tanken på å få smake livets brød og vin, som et «kosttilskudd» til det daglige brød. Det gjelder å få med seg alt som kan tenkes å avhjelpe nøden. For nøden er der som et grumset tjern bak all vellykkethet og trivsel. Straks lykken slutter å smile, skvulper det over kanten, og vi står i gjørmen.Likevel - å vende seg til en gud som kunne se sin sønn på korset? Vi kunne ikke en gang tenke oss å ta livet av en hund eller katt om en nattlig stemme påbød det.Vi hører at det ikke var Faderen som ofret Sønnen; i den guddommelige treenighet var det Gud selv som ofret seg, det var Faderen selv som gikk i døden for vår skyld. I stedet for å sende en ny syndflod, steg han ned for å redde de skibbrudne. Men hvorfor ropte da Sønnen på korset til himmelen: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Var han ikke i dette øyeblikk adskilt fra Faderen?

VAR DET FADEREN som ofret Sønnen, er det umoralsk. Var det Gud som ofret seg selv, er det teater: Hvorfor skulle Herren, den allmektige, sette i scene dette drama: skape menneskene, la dem falle i synd for så å frelse dem ved Sønnens død på korset?En som har vært gjennom Opplysningen og Opplysningens redsler, Emmanuel Levinas (1906-1995), selv jødetro, har gjort seg tanker om hva det sentrale i kristendommen bør være. Det uforlignelige, sier han, er at Kristus tømte seg (kenosis) for guddommelighet og ble et jordens barn, født i en krybbe, prisgitt verdens avhengighet. Oppstandelsen er «taus», bare den lidende Kristus taler til ham.

Frigjøringsteologien står i takknemlighetsgjeld til Levinas. Men den bryter også med den rådende lære om Gud. Frigjøringsteologene sier at i dag er det den fattige som henger på korset. Det er en visjon som redder noe dyrebart i kristendommen: Nestekjærligheten. Men det skjuler det blodige offer: At den fattige henger på korset, betyr at vi må ta ham ned og gi ham mat og husly. Men faller ikke da det sentrale i kristendommen ut? Om Pilatus hadde tatt Kristus ned av korset, ville han ikke ha krenket Guds plan? Om han hadde sendt sine legioner for å slette Golgata av jordens overflate, ville han ikke da ha falt ham i ryggen som tok Jerusalems borgere med i sin forbønn: Herre forlat dem, for de vet ikke hva de gjør?

MANGE HAR i århundrenes løp vridd seg i korsets pine med Kristus i lidelsen og håpet om oppstandelse. Edith Stein (1891-1942), nylig kåret til helgen, valgte korsets vei. Med oppbud av sine siste krefter higet hun mot å avdø fra verden for å møte Brudgommen som bar all verdens synd. Døden i Auschwitz ble korsdøden som ikon, som «lignelse», i en verden hvor alt er stykkevis og delt.I dag er det også mange som vrir seg i korsets pine, i fortvilelse over at frelsen skal ligge i denne pine.