Korsfarere

LAs thrash-konger går i fletta på alt som smaker av organisert religion på sitt første album med originalbesetningen siden 1990. Og de er nesten tilbake, men bare nesten.

• Les ukas anmeldelser her

CD: I år er det 20 år siden Slayer ga ut landemerket «Reign in Blood», et album som med sine 28 rabiate minutter har forandret en hel metalverden for all ettertid.

Metalklassiker

Hardrockbibelen Kerrang! og tradisjonsrike Metal Hammer, har begge skrevet utfyllende artikler om platen de mener er det viktigste som har skjedd tyngre rock de siste 20 åra.

«Reign in Blood» var en møkkete eliksir av religionshat og betenkelige referat fra krigshistorien. Alt pakket inn i gitarduoen Jeff Hanneman og Kerry Kings banebrytende solodueller og militante riffing, mens Dave Lombardos innovative og tempospekkede trommespill har gått inn som grunnskolepensum for enhver ekstremmetal-trommis.

Los Angeles-kvartetten har gjennom sin snart 25 år lange karriere fremdeles til gode å lage et dårlig album. Forventningene til bandets første innspilling med originalbesetningen siden Dave Lombardos sa takk for seg etter «Seasons in the Abyss» (1990) er naturligvis deretter.

Urovekkende

Musikalsk plasserer «Christ Illusion» seg et sted mellom nevnte «Seasons in the Abyss» og bandets forrige album «God Hates Us All», som skummelt nok fant veien til platehyllene samme dag som Mohammed Atta og gjengen sendte flyene ubarmhjertig inn i World Trade Center 11. September 2001. Det er åpenbart at gjenforeningen har fungert som en vitamininnsprøytning.

 PÅ EGNE BEIN:  «Christ Illusion» er den første Slayer-plata på tjue år som ikke er produsert av Rick Rubin.På de ti sporene er det mye som er mer enn hørbart
PÅ EGNE BEIN: «Christ Illusion» er den første Slayer-plata på tjue år som ikke er produsert av Rick Rubin.På de ti sporene er det mye som er mer enn hørbart Vis mer

Bandet låter udiskutabelt energisk og vitalt, problemene melder seg derimot i selve låtmaterialet. Selv om Slayer har skapt en formel som knapt kan feile, er oppbygningen av sangene tidvis i overkant rutinepreget. I enkelte tilfeller kan man synge versene før man har hørt dem første gang.

Lite dynamisk

«Christ Illusion» mangler dynamiske avbrekk som «Dead Skin Mask», en låt som med sine enkle, dvelende melodier og angstfylte oppbygning, har gjort den til en uunnværlig livefavoritt. Dagens Slayer setter mye på samme tempo. Når alt det er sagt, må det legges til at det finnes mye som er mer enn hørbart blant platas 10 spor.

«Flesh Storm», «Skeleton Christ» og «Supremist» er alle solide energiutblåsninger som bevitner at de gamle fortsatt vet hvor thrash-skapet skal stå.

«Christ Illusion» er ikke den klassikeren mange hadde håpet på, men fortsatt god underholdning.

• Les ukas anmeldelser