GULLFEST: Therese Johaug jubler etter å ha tatt gull på tremila under VM i Holmenkollen. Dagbladets anmelder jublet derimot ikke over VM-boka «Gullfest i Kollen». Foto: Bjørn Langsem
GULLFEST: Therese Johaug jubler etter å ha tatt gull på tremila under VM i Holmenkollen. Dagbladets anmelder jublet derimot ikke over VM-boka «Gullfest i Kollen». Foto: Bjørn LangsemVis mer

Korsfest i Kollen

Dagbladets anmeldelse av «Gullfest i Kollen» er full av aggresjon og ondsinnet galle.

Les også Espen Søbyes anmeldelse: Her er VM-bakrusen

Ifølge Espen Søbyes bokanmeldelse i Dagbladet mandag har Egil Svendsby og jeg skrevet en bok, «Gullfest i Kollen», Sportsbokens VM-ekstra, hvor alt er gæernt: Prisen, papiret, trykken, bildene, fargene, skrifttypen, layouten og innholdet. Dessuten har vi glemt å sitere Goethe.

Det er klart at Søbye kan synse hva han vil om både form og innhold, men det er sjelden man ser noen gjøre seg til overdommer over så mange elementer i en bok. Men: Det er klart; det grafiske uttrykket er ungdommelig, og Søbye er en gammel mann.

I motsetning til Aftenpostens og Dagsavisens positive anmeldelser av boka, har Søbye tydeligvis lest den som fanden leser bibelen. Det aller meste er ren synsing. Derfor er det å håpe at mannen er etterrettelig når han først skriver om fakta. Det er han dessverre ikke.

Søbyes påstand: «Det står omtrent på hver side at Oslo VM (Søbyes egen amerikanske orddeling) var en fest». Fakta: Når du ser bort fra titler, er ordet «fest» brukt totalt fem ganger i brødteksten, mens «feste» (ikke om å feste, men om smurning) er nevnt tre ganger totalt i hele boken. Neppe «omtrent på hver side»?

«Forfatterne har også noen linjer om hver gullmedalje Norge har vunnet, kilder for hvor opplysningene kommer fra, finnes ikke. Kildekred synes å være et fremmedord for sportsjournalister». Vi har vært meget omhyggelig med kildehenvisninger. Uttalelsen viser bare at Søbye ikke har lest, men skummet boka. I det vi har kalt Gullrekka har vi blant annet kreditert VG og Aftenposten 71 ganger. Ellers har vi lagt inn kildehenvisningene i hele boka akkurat der de er skrevet. Her har Søbye rotet seg bort i Kollen-tåka. For øvrig: Enda en faktafeil, jeg har aldri vært sportsjournalist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Språket er en salig blanding av folkefest og royale betegnelser som konge, dronning og prinsesse». Vel. Ordet «fest» har vi omtalt tidligere. Hvis vi ser bort fra de kongelige, som nødvendigvis må omtales som konge, dronning og prinsesse, (eller er det galt, også?), er Petter Northug omtalt som VM-konge én gang i brødteksten, Marit Bjørgen som VM-dronning tre ganger og Therese Johaug som prinsesse tre ganger, altså sju ganger i løpet av hele boka. Det bør vel være til å holde ut, Søbye?

Om publikumstilstrømningen skriver Søbye: «Noen analyse av dette fenomenet er det synd å si at de gir seg inn på enda emner og problemstillinger står i kø: Hvordan kan det ha seg at et så sosialdemokratisk land blir så lykkelig av konkurranse? Tilskuerne dannet en perfekt kulisse for TV-sendingene, opplevde de seg som deltakere eller publikum? Var hele greia bare city marketing? En postmoderne tilstand?» He, he. Ja, Søbye, det er nok disse spørsmålene Sportsbokens lesere skriker etter å få svar på. Når jeg har lest disse problemstillingene for folk jeg har truffet nå, er fellesnevneren at de ligger flate av latter, ja i kø.

Men, altså: Det er faktisk ikke den boken vi har skrevet. Det er en her-og nå-bok, en reportasjebok med masse bilder, i Sportsbokens ånd, der vi også har brukt den forhatte journalistiske sjangeren «referat» og skildrer hva som skjedde i hver enkelt konkurranse. Hvorfor har vi gjort dette grepet? Jo, det er fordi folk kan ta boka ut av hylla om 20 år og si: Jasså, var det slik de ble verdensmestere i 2011. Akkurat nå skriver jeg en bok om miljøterapi sammen med Inge Kvaran. Den har tatt over et år og er fortsatt ikke helt ferdig. Det er noe helt annet.

For hva er  Sportsboken-konseptet? Jo, det viktigste er å beskrive hendelsesforløpet i en kamp, renn eller en sesong, og målgruppen er iherdige sportsentusiaster fra ti til 110 år. Jeg er fullt klar over at det går an å beskrive idrett med både dybde og refleksjon, jf. mine egne artikler om fotball i Klassekampen 3. januar 2009, England 2 Colombia 0, og Vinneren får alt, 26. juni 2010. Selv hadde jeg stort utbytte av å lese Gudmund Skjeldals skråblikk i Aftenposten under ski-VM. Men konseptet for Sportsboken er et helt annet. Og vi er for mangfold, også i bøkenes verden, er vi ikke, Søbye? Det er vel ikke bare de høyverdige intellektuelle som har krav på litteratur?

Det du har gjort, Espen Søbye, er ikke å anmelde vår bok, men den boka du selv vil skrive. Gjør det. Lykke til. Jeg skal lese den med interesse.

Så til Goethe. Kritikeren skriver: «Hadde forfatterne vært beleste, og hatt mot, kunne de vist til Goethes refleksjoner om arenaen i Verona, det første antikke byggverk han så (på sin italienske reise i 1786), et amfiteater, altså en tribune. Den var nærmest laget, hevder Goethe, for at folket skulle imponeres og glede seg over seg selv. Når folket var samlet på denne måten, heter det videre, ble det forbløffet over seg selv».

Vi ser, i motsetning til den beleste Søbye, dessverre ikke Goethes og Veronas åpenbare plass i boka vår om ski-VM i Holmenkollen. Kanskje kunne vi trukket fram den franske filosofen Jacques Rancière og hans utlegninger om skillet mellom den aktive og passive, mellom utøveren og tilskueren. Men, nope! Dette er ikke boka for det. Og, i motsetning til Søbyes anmeldelse, har vi ikke skrevet denne boka for å vise oss frem.

Vi synes det er imponerende å klare å fremskaffe så mye aggresjon og ondsinnet galle over en bok som ikke engang prøver å utgi seg for å være noe annet enn en ren minnebok fra Kollen.

Kjære Espen Søbye. Det som tilsynelatende ligger i bunnen av din kritikk, er at du faktisk ikke kunne fordra all ståheien rundt ski-VM i det hele tatt. Du skriver: «Alt det som ble sagt én gang for mye i radio og TV og skrevet så ofte i avisene at befolkningen var kvalm av det, blir gjentatt enda noen ganger i denne trykksaken». Hvem ble kvalme? Snakker du her om de hundretusener som møtte opp i Kollen og på Universitetsplassen og de millioner som benket seg foran TV-skjermene? Eller er det din engere krets av høy-på-pæra-intellektuelle du refererer til? Føl deg gjerne dette fenomenet overlegen og vær gjerne pompøs. Men er det for mye forlangt at en anmelder holder seg unna forutinntatthet og ren forvrengning av fakta? Det er vel ingen grunn til å sitte igjen som en dopingtatt kritiker?

Uansett: Skriv gjerne bokanmeldelser, Søbye, men kanskje når du har litt mindre is i rubben?