Det er snart to år siden det forrige toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Som kjent endte forhandlingene i Seattle med et dramatisk sammenbrudd, som mange i etterkant har sett på som et slags historisk vendepunkt.

Kanskje var likevel ikke verden slik at storselskaper og makthavere i nord alltid fikk det som de ville?

Hvis vi kaster et raskt tilbakeblikk på Seattle-toppmøtet, ser vi at det var fire viktige grunner til at det endte i kaos. For det første var det åpenbare motsetninger mellom USA og EU, slik som i spørsmålet om størrelsen på offentlig støtte og eksportsubsidier til landbruksnæringen.

For det andre klarte land i sør langt på vei å stå samlet i kravet om en grundig gjennomgang av fordeler og ulemper ved gjeldende WTO-avtaler før starten på nye forhandlingsrunder.

For det tredje ble toppmøtets deltakere møtt med store demonstrasjoner og kritiske utredninger, godt forberedt av fagforeninger, småbondebevegelser, miljøorganisasjoner og solidaritetsgrupper fra hele verden. Dette avspeilte en gryende motstandsfront mot markedsliberalisme og et handelssystem som driver rovdrift både på mennesker og miljø.