Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Korstog for markedsliberalisme

Verdens Handelsorganisasjon arrangerer toppmøte i den autoritære ørkenstaten Qatar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er snart to år siden det forrige toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Som kjent endte forhandlingene i Seattle med et dramatisk sammenbrudd, som mange i etterkant har sett på som et slags historisk vendepunkt.

Kanskje var likevel ikke verden slik at storselskaper og makthavere i nord alltid fikk det som de ville?

Hvis vi kaster et raskt tilbakeblikk på Seattle-toppmøtet, ser vi at det var fire viktige grunner til at det endte i kaos. For det første var det åpenbare motsetninger mellom USA og EU, slik som i spørsmålet om størrelsen på offentlig støtte og eksportsubsidier til landbruksnæringen.

For det andre klarte land i sør langt på vei å stå samlet i kravet om en grundig gjennomgang av fordeler og ulemper ved gjeldende WTO-avtaler før starten på nye forhandlingsrunder.

For det tredje ble toppmøtets deltakere møtt med store demonstrasjoner og kritiske utredninger, godt forberedt av fagforeninger, småbondebevegelser, miljøorganisasjoner og solidaritetsgrupper fra hele verden. Dette avspeilte en gryende motstandsfront mot markedsliberalisme og et handelssystem som driver rovdrift både på mennesker og miljø.

Og for det fjerde ble WTO avslørt som en høyst udemokratisk organisasjon, der avgjørelser ble truffet i lukkete rom mens flertallet av land i sør stod på gangen. Tilsynelatende helt overrasket måtte vår egen utenriksminister innrømme at WTO verken fungerte åpent eller gav alle medlemsland like muligheter.

Nå står vi foran et nytt toppmøte, denne gang i Qatars hovedstad. Dette er en anledning til å se nærmere på hvordan de sterkeste statene, med USA og EU i spissen, har truffet sine forberedelser for å unngå et nytt «Seattle». Det er jo ikke bare motstanderne av markedsfundamentalisme og en globalisering på storselskapenes premisser som har vært aktive siden sist.

Første utfordring har vært å samkjøre interessene til de mektigste industrilanda på forhånd, slik at de ikke risikerer splittelse for åpen scene. Dette har skjedd både på det diplomatiske feltet og innenfor de mange møteplassene som storselskapene har skapt seg på tvers av Atlanterhavet. Viktigst av disse er Transatlantic Business Dialogue (TABD). Ettersom det er gigantselskaper og finansspekulanter som tjener mest på åpne grenser, fri kapitalflyt og nedbygging av offentlige tjenester, er det fra dette hold at kampanjer og lobbyvirksomhet har vært drevet mest aktivt. Aldri før har de hatt så lydhøre regjeringer å spille på lag med. Gjennom et «uformelt» utkast til slutterklæring foran det kommende WTO-toppmøtet er det åpenbart at gjenstående uenigheter feies under teppet eller utsettes. Hvis de bare kommer seg helskinnet gjennom toppmøtet, med en ny WTO-runde som resultat, vet de mektigste landa at de har et overtak gjennom sin overlegne forhandlingsmakt i Genhve. Fattige u-land har lite å stille opp med når det gjelder «eksperter» og størrelsen på permanente delegasjoner i WTOs hovedkvarter, der de i tillegg har det mektige WTO-sekretariatet som motpart.

Den neste utfordringen har naturlig nok vært å splitte fronten av land i sør. USA har særlig tatt seg av Latin-Amerika og Asia, mens EU - med langt mindre suksess - har forsøkt å presse sine tidligere afrikanske kolonier. Økonomisk krise og avhengighet, som ikke minst er et resultat av den rådende økonomiske verdensordningen, har selvfølgelig gjort mange land sårbare for både press og lokkemidler i form av lån, bistand og investeringer. Land som Egypt, Mexico, Brasil og Sør-Afrika ser allerede ut til å være brakt inn i folden. Men fortsatt er det stater som holder fast ved sin WTO-kritikk, og som krever at skjevheter i dagens avtaler må rettes opp før nye runder kommer på tale. De som har vært skarpest i sin kritikk, er den store gruppa av «de minst utviklete land» (MUL), som på sitt toppmøte på Zanzibar fastholdt og utdypet sin kritikk.

Ved siden av afrikanske land er det særlig India som har uttrykt motstand mot en ny og omfattende WTO-runde med ytterligere liberalisering av investeringer og offentlige tjenester som mål. Allerede gjennom gjeldende avtaler er India tvunget til å åpne seg for sterke utenlandske interesser, noe som ikke minst har gått på bekostning av egen småindustri og millioner av småbønder. India ønsker også revisjoner av internasjonale patentavtaler, som gir vestlige storselskaper uante muligheter til å støvsuge India for matvekster og medisinplanter for patentering, samtidig som India får færre muligheter til å forsyne andre u-land med billig medisin mot både hiv/aids og anthrax. I WTO går frihet for storselskaper som kjent foran hensynet til liv og helse. India har også med rette pekt på at industrilanda har brukt alle smutthull for å opprettholde støtten til sitt eget eksport-jordbruk, samtidig som den inngåtte avtalen om å fase ut hindringer mot u-landseksport av tekovarer er utvannet og trukket ut i tid. (Mer er retorikken om frihandel tydeligvis ikke verdt.) Disse innvendinger ble ikke tatt på alvor foran møtet i Seattle, og denne gang er de samme ankepunktene henvist til et uforpliktende tillegg i utkastet til slutterklæring.

Det store spørsmålet er om Indias motstand vil holde helt fram til mål. Landet er utsatt for et meget sterkt press, ikke minst i det siste halvåret har en stri strøm av statsledere og handelsministre fra nord landet i New Delhi med klare budskap. Indiske politikere er selvsagt sårbare for trusler om å bli isolert om de ikke føyer seg inn i rekka av «samarbeidsvillige» land. Det kan straffe seg i kampen om investeringer, lån og handelspolitiske innrømmelser. Lenge var det samhold mellom India og Pakistan i WTO-forberedelsene, men etter 11. september er det ingen som kan forestille seg at Pakistan vil tale EU og USA midt imot. EU har da også allerede stilt i utsikt en handelspakke som er verdt milliarder, og USA/Verdensbanken/IMF kappes om å slette gjeld. Likebehandling eller krav om demokrati og «godt styresett» skyves raskt til side når militære hensyn tilsier det.

I de siste åra har det også pågått en forsterket kamp om opinionen, samtidig som protestbevegelsene effektivt holdes borte ved å legge toppmøtet til en autoritær ørkenstat. Et av våpnene i denne kampen har vært forsøk på å diskreditere WTO-kritikere og de voksende skarer rundt om i verden som mobiliserer mot storselskaper og de internasjonale finansinstitusjonene. Allerede i Göteborg og Genova så vi hvordan terroriststemplet ble klebet på den nye motstandsfronten, og ikke uventet er tonen ytterligere skjerpet etter den blodige udåden i New York og Washington. Den nye koalisjonen mot terrorisme blir forsøkt utnyttet til et korstog for markedsliberalisme. Her gjelder det å ha disiplin i rekkene og å legge lokk på all grunnleggende og kritisk debatt. Men er det ikke isteden slik at terrorisme finner grobunn i ei tid med økende ulikhet både innad i land og mellom land? Og har ikke denne ulikheten nettopp økt i takt med liberalisering av verdensøkonomien og nedbygging av de svakestes muligheter til å beskytte seg?

Fortsatt er ikke det siste ordet sagt, og mye kan skje under toppmøtet i Doha. Men en rask gjennomgang av de siste to års historie, med vekt på de vestlige stormaktenes strategier for å beholde sitt herredømme, gjør det ikke lett å være optimist.

Dessuten har vi enda en gang fått demonstrert at «globalisering» så visst ikke er noe som skjer av seg selv, eller som drives automatisk fram av ny teknologi og markedets egne lover.

Heller ikke er nasjonalstaten død, det ser vi tydelig gjennom den form for brutal maktpolitikk som utøves fra de sterkeste statene i verden.

De er ikke passive tilskuere til historiens gang, men tvinger isteden gjennom internasjonale vedtak, traktater og reguleringer som rydder alle alternativer til side. Derfor er slaget om WTO så viktig, og derfor er det så tragisk at debatten nærmest er fraværende blant norske politikere og medier.

Hele Norges coronakart