Korstoget

Forrige helg reiste flere hundre norske ungdommer i buss til Praha for å demonstrere. Vi ble med.

DET VAR FORRIGE HELG og vi satt på bussen til Praha. Sammen med de som skulle sabotere Verdensbankens og IMFs toppmøte.

- Nå tar vi en times stopp på McDonalds, annonserte busselskapets reiseleder.

Da ropte Andreas fra Praha-komiteen:

- Alle som kjøper noe, får anmerkning.

Det var det ingen som fikk. Noen brant små McDonalds-vimpler. Noen tisset på restaurantveggen. De fleste sto utenfor restauranten og røyka apatisk. Da vi kjørte videre, var vi fremdeles like sultne.

- Kan jeg få si noe? mumlet Christian (18).

- Jeg synes det var skikkelig sløvt at de pissa på McDonalds.

«VI ER NORSKE. Vi er sterke. Vi skal stoppe møteherket». De Røde Ungdommene Hilde (17) og Kristine (17), og Kristines venn Christian (18), skulker videregående skole for å reise på sin første store internasjonale demonstrasjon.

- Jeg kommer til å fjerne meg hvis jeg ser demonstranter som begynner å slåss med politiet. I Tsjekkia kan de holde deg i fengsel i 48 timer uten å ha noe på deg. Det er dobbelt så lenge som i Norge, sier Kristine, som er leder i Kristiansand Rød Ungdom.

- Klart vi tenker på at vi kan bli arrestert, men vi kan ikke la verden gå under bare fordi vi er redde, supplerer Hilde, som har med seg mamma på turen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Mamma syntes det var så kult at jeg engasjerer meg, at hun betalte turen og ble med selv. Men vi skal ikke være sammen hele tiden. Jeg vil ikke spørre vennene mine om «mamma også kan henge sammen med oss».

«FUCK THE POLICE». Vel framme i Tsjekkia må vi gå med pass døgnet rundt. Hvis ikke kan 11000 politimenn sende oss ut av landet eller inn i fengsel. Og bussen kjører tilbake til Norge uansett - selv om noen skulle mangle.

- Ikke snik på trikken og sånn. Politiet vil ta oss på tekniske småting for å sende oss ut, advarer Andreas fra Praha-komiteen.

- Det gjelder å unngå trøbbel før hoveddemonstrasjonen tirsdagen. Ikke kle deg typisk frikete, politiet kan anholde deg. Ikke ta på bestetøyet, for klærne stinker lenge etter et møte med tåregass.

Samtalene dreier seg om gass og hvor brutale politiet var under demonstrasjonene i Seattle. I Seattle var gummikulene «store som blikkbokser», sies det.

«SLETT U-LANDSGJELDA, uten betingelser».

Den nye antikapitalistiske bevegelsen manifisterte seg for første gang i Seattle. Bønder, fagforeninger, miljøbevegelsen, kristne, urbefolkning, sosialister og militante anarkister markerte sin motstand mot de multinasjonale frihandel-institusjonene. Denne bredden er bevegelsens styrke og svakhet. Også den norske gjengen spriker. De første dagene i Praha brukes til møter. Lange møter med mange sterke meninger. Så, mandag kveld, aksjonerer de mot den norske ambassadeboligen, men det er vanskelig å bestemme form på markeringen. De fleste ønsker å holde en lav profil fram til tirsdag. Men samtidig har markeringen ved ambassadeboligen stor symbolverdi. Dersom den norske ambassaden tilkaller tsjekkisk politi for å fjerne norske demonstranter fra norsk jord, vekker det garantert oppmerksomhet hjemme.

Etter noen timer trekker demonstrantene seg tilbake. Uten bråk, men med stor norsk mediedekning.

Hilde, Kristine og Christian er slitne.

«SPANK, SPANK, SPANK the world bank». Det er grytidlig tirsdag morgen.

- Jeg er ikke nervøs ennå, ikke før jeg ser fullt bevæpnet politi. Men hvis jeg står alene med Kristine blant bare fremmede, da begynner jeg å grine. Vi er ikke akkurat de største slåsskjempene. Og ikke de mest verdensvante heller, sier Hilde.

Hun har skrevet telefonnummeret til vennligsinnede advokater og mobilnummeret til gruppen sin oppover armene. I tilfelle hun blir arrestert. I lommen har hun papirer som forteller hvilke rettigheter hun har hvis hun blir tatt inn.

- Jeg er sliten i beina etter i går, sier hun.

- Jeg gleder meg kjempemye. Det er liksom i dag som er dagen, sier Kristine.

Christian sier generelt veldig lite.

«HEY, HEY, HEY. Ho, ho, ho. The IMF they have to go». Demonstrantene står samlet og venter på klarsignal. Musikken, støynivået og ventingen gir ekte festivalfølelse. Hilde har hørt at astmamedisin hjelper mot tåregass, og lurer på om nesesprayen hun har i lommen gjør samme nytten. Christian planlegger «å springe som faen til han finner et kummelokk og puste i hullet». Så går endelig togene, de sprer seg for å omringe alle innganger til kongressbygningen. Den norske gruppen går bak de rosa fanene, den fredeligste delen av toget. Men politiets sperringer blokkerer strategiske gater og toget splittes opp i flere mindre deler. Hilde og Kristines gruppe når hovedsperringen og setter seg ned for å blokkere veien. De skal hindre busser med møtedeltakerne å komme ut av kongressområdet. 40 meter foran dem står hundrevis av tungt bevæpnet terrorpoliti, vannkanoner og militære panservogner.

Christian er lei og drar for å spise.

«NO VIOLENCE. SIT DOWN». Flere timer senere står store grupper demonstranter fast bak politisperringer. Den lokale demonstrasjonsledelsen er fraværende. Det mangler folk ved alle utganger, og den norske gruppen må ta ledelsen ved hovedinngangen. De holder linjene sittende. Blåser såpebobler, synger. Et kjærestepar kliner. Bare et par hundre sittende demonstranter holder stand, resten driver rundt på jakt etter «der det skjer». Kristine er rolig, hun mener politiet nok er mer stresset enn henne,

inne i de varme, tykke rustningene sine. Så kommer en stor flokk maskerte tyskere stormende rundt hjørnet. De kaster stein og vil ha bråk. Mellom bøllene og politiet sitter Hilde og Kristine med tamponger som ørepropper. De snur seg og roper «no violence, no violence». Da stikker bråkmakerne videre. Hilde er forbanna.

- De feige tyskerne gidder ikke å hjelpe oss i blokkaden. De er bare ute etter bråk. Hvis de absolutt må kaste steiner, kan de gå i front.

«SEIERN ER VÅR.» Det blir aldri sammenstøt, takket være de rolige, modige i front. Klokka sju kommer beskjeden om at møtedeltakerne har forlatt bygningen i en egen t-banevogn bak sperringene. Bussene deres er innstilte. Blokkaden er vellykket, og Hilde og Kristines blokkade forble ikke-voldelig. Triumferende og lettede marsjerer demonstrantene ned mot sentrum og roper «this is how democracy sounds like».

«WHO'S STREET. OUR STREET». Men Praha sentrum er en krigssone. Maskerte bøller knuser alle de amerikanske fastfood-kjedene. Bevæpnet med slagvåpen angriper de store politistyrker som svarer med tåregass og slag. Til slutt foretar politiet massearrestasjoner og stormer museumsplassen.

Neste morgen går ryktene: Er fem norske jenter arrestert? Ble en svensk demonstrant drept i kampene?

Nok en gang er det bilder av gatekamper som kringkastes verden rundt.

Da setter Hilde og Kristine seg på bussen hjem.

De vet de klarte sin del av jobben.

LANG, LANG REKKE: Christian, Kristine og Hilde begynner å bli slitne etter flere timers vandring gjennom Prahas gater.
ROCKSTAR: Kristine stiller seg på sidelinja og ser Norsk Kommuneforbund trave forbi.
TILFELLE: Telefonnummer til advokater på armen og en huskelapp med juridiske rettigheter i lomma.