Kor t, men godt?

Glasvegas trenger et par nye låter.

KONSERT: Det var ikke akkurat tilfeldig at det var The Ronettes sekstitallshit «Be My Baby» og Julee Cruises «Twin Peaks»-låt «Falling» som ble spilt over Rockefeller-høyttalerne minuttene før Glasvegas gikk på scenen søndag kveld. For det første: Glasvegas’ debutplate «Glasvegas» (2008) består av grimete arbeiderklasserock konstruert rundt Phil Spectors klassiske, glassklare og luftige produksjonsestetikk. Hos Spector er det som om himmelen åpner seg, en idé skottene har klart å kopiere ved hjelp av skurrende gitarer og uforståelige skotsk dialekt. For det andre: Glasvegas’ musikkunivers er utpreget David Lynch-dramaturgisk. Farene truer. Hele tida. Om det så er smågutter som forsvinner, sjalusi som dreper, kniver som glimter i mørket eller fedre som stikker av. Denne sitrende, ulmende blandingen av ubehag og fascinasjon var selvfølgelig til stede også søndag kveld. Bandet var kledd i sort og lysspottene på scenen var med på å skape en slags «Leader of the pack»-illusjon, egentlig sto på en sekstitallsparkeringsplass og spilte for en gjeng tenåringsrockere. Trommeslager Caroline McKay hamret så hardt at hun fikk Meg White til å framstå som en puslete jazzperkusjonist, og Rab Allan (gitar) og Paul Donaghue (bass) så ut som om de hadde studert gamle The Clash-videoer med lupe. Det beste var likevel vokalist James Allan, som med sin svarte singlet og svært gode konsertvokal, mestret den vanskelige øvelsen det er å kombinere hard, svart rockmaskulinitet med hjerteskjærende følsomhet. Lydbildet var riktignok litt grumsete på førstelåta, men justerte seg etter hvert, og det lå an til å bli veldig bra. Men så er det slik at Glasvegas bare har gitt ut en tisporsskive og en jule-ep. På et tidspunkt tar låtene rett og slett slutt – og i dette tilfellet var det etter snaue femti minutter. Det er farlig kort for et band som har solgt ut Rockefeller. På den annen side, de kunne jo ikke akkurat begynt å spille julesanger, heller.