Kort og flott

Lars Saabye Christensen skuffer sjelden, ja, han gir oss til og med gjerne mer enn vi forventer av ham.

I de seinere åra er det som novellist han især har gledet oss. «Noen som elsker hverandre» er hans tredje samling. Han er blitt skamrost for de første to - og det med rette. Den tredje står ikke noe tilbake. Den rommer i alt ni tekster, ingen er likegyldige, seks er mesterlige.

Lars Saabye Christensen er en morsom mann, men hans humor er gjerne av det underdreide slaget. Og dessuten ligger som regel angsten, fortvilelsen og melankolien på lur. I enkelte bøker - diktsamlingen «Stempler» (1990), romanen «Bly» (1991) og novellesamlingen «Ingens» (1992) - får de mørke tonene lov til å dominere. Også «Noen som elsker hverandre» er skrevet i moll. Men selv om tonearten er den samme, skifter Lars Saabye Christensen grep og modus fra tekst til tekst. I noen legger han avstand til det fortalte ved hjelp av svart humor, overdrivelser, burleske og groteske virkemidler. I andre lar han personene tale rett fra levra. Her springer de mørke kildene ufiltrert fram og ledes inn i litterære rørledninger som gir lite rom for distansert (galgen)humor.

Novellen «Noen som elsket hverandre» (bemerk det lille, men avgjørende tempusskillet mellom bok- og novelletittel) hører til det første slaget. Her spiser og elsker to mennesker seg til døde. De kan bokstavelig talt ikke få nok av hverandre. Det burleske tar således brodden av tragedien. Teksten viser på tydeligste vis at Lars Saabye Christensen også behersker de førimpresjonistiske fortellerteknikker - med rammefortelling og en utenforstående, men samtidig involvert-iakttakende forteller som beretter vandrehistorien til en tredje - tekstens egentlige forfatter, som dessuten gis anledning til en metakommentar: «Æ...Å fortellingen er en elv som flyter mellom oss. Æ...Å vi vet ikke hvor den kommer fra, vi vet bare hvor den renner: til den store sjøen der elvenes vann blandes og fortellingen blir vår dypeste gåte som vi overlater til våre stakkars etterkommere.»

Metaformettet

«Løgneren» hører til det andre slaget. Her taler et jeg som ved et rent tilfelle har overlevd en flyulykke. Her finnes ingen mellominstanser som demper den uhyggestemning hovedpersonen hensettes i, men dypest sett handler også denne novellen om hva vi etterlater oss (eller ønsker å etterlate oss) ved slutten av et liv som i dette tilfellet åpenbart ikke oppleves som tilfredsstillende. Tittelen viser til den erkjennelsen at enten det er vi eller andre som foreslår overleveringen, så gjelder samme regel: «I det samme man begynner å fortelle, har man allerede begynt å lyve.» Novellen formidler i tillegg et ønske om å bli nullstilt, om å tømmes fra den fortida som lever i oss og dermed på sett og vis konstituerer det «selv» vi sleper omkring på og ikke kan kvitte oss med, samme hvor mange løgnhistorier vi forteller. På sitt karakteristiske metaformettede vis formidler Lars Saabye Christensen dette ønsket i en badescene med en språklig oppfinnsomhet som gjør hans prosa til en fryd å lese:

«Æ...Å selv bildene i meg rant vekk, regnets fisk, øyelokkenes pendel, tærnes visittkort, tungens knokkel, nesens stukkatur, alt gled bort i en flod av rust og dette er kanskje det nærmeste jeg kommer lykke, når jeg tømmes for alt som er minne, våre optiske arr, og på den måten kutter etterslepet av tid, slik en skipper må hive garnet overbord når det har festet seg i vrakrester på bunnen og truer med å trekke båten hans ned.»

I grenselandet mellom den distanserte groteske og den subjektivt-ekspressive skrekkfantasien ligger en annen av mesternovellene, «Katedral», som handler om en middelaldrende begravelsesagent som rammes av en mystisk og høyst ubehagelig forkjølelsessykdom. Her boltrer Lars Saabye Christensen seg i nærgående beskrivelser av kroppslig ubehag, der de konkrete lidelsene åpenbart henviser symbolsk til noen andre og uavklarte følelser i forhold til den fortida som «løgneren» i den foregående ønsket å vaske av seg.

Vidt spekter

En helt annen type tekst er «Lyset på yttersida», en ypperlig novelle om et kriserammet ektepar som kjører seg fast i et snøvær på yttersida av den øya der de bor. Her viser Lars Saabye Christensen, som han har gjort så mange ganger før, sin enestående evne til å fortette i en enkelt betydningsladet scene hele spekteret av følelser som er på spill mellom to mennesker som står hverandre nær - og det med en litterær kraft som etter mitt syn er fullt på høyde med Johan Borgens.

Historien om den halvkriminelle unggutten og den feite ungjenta - to sosiale tapere som slår seg sammen på nyttårsaften - i «Broene» har også mange kvaliteter, likeledes «Bonde i byen», en novelle om en guttunges opplevelser i skolehagen, som balanserer mellom det burleske og sinnsopprivende. Mens mange av de andre novellene har handlingen lagt til et sted nordpå, er Saabye Christensen her tilbake i sin ungdoms Oslo - den byen og den tida som han kjenner som sin egen lomme, en lomme hvorfra han så mang en gang tidligere har omdannet rusk til perler i prosa. Årets Lars Saabye Christensen-samling rommer altså tekster som spriker i mange retninger. Men de har to ting til felles: de er skrevet mot en mørk bakgrunn, og de er glitrende godt fortalt.

NI NOVELLER:</B> Seks av tekstene er mesterlige, mener Dagbladets anmelder.