SØRGET FØRST:  Først var samholdet sterkt, folk trøstet hverandre som best de kunne, alle var berørt og alle sto sammen i sorgen.
 
Men snart tok kritikken og mistenksomheten over, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
SØRGET FØRST: Først var samholdet sterkt, folk trøstet hverandre som best de kunne, alle var berørt og alle sto sammen i sorgen. Men snart tok kritikken og mistenksomheten over, skriver kronikkforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Kort vei fra samhold til splittelse

Da barn ble massakrert i Beslan i 2004 gikk samholdet i småbyen fort over til mistenksomhet.

De umiddelbare reaksjonene etter bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya, var vakre. Rosetog, levende lys, kjærlighetserklæringer, gatene var fulle av vennlighet og samhold. Allerede har imidlertid samholdet begynt å slå sprekker. Nå som rosene ryddes bort fra gatene, begynner kritikken å bli krassere. Hvorfor hadde ikke politiet brukt redningshelikopteret som sto klart på Voldsløkka i Oslo? Hvorfor valgte de ikke raskeste vei over Tyrifjorden? Hvorfor ble ikke hæren koblet inn tidligere?

Andre bekymringer har også begynt å gjøre seg gjeldende. Alt mens antallet daglige bisettelser var så høyt at riksmediene ikke rakk å dekke alle, var debattsider i avisene og på internett fulle av bekymrede røster som fryktet at religionsdebatten nå ville bli kneblet og at det ikke lenger vil være stuerent å kritisere islam som før, som om dette var det mest brennbare problemet akkurat nå. I mer perifere nettfora kan dessuten den som måtte ønske det, meske seg med de villeste konspirasjonsteorier.

Jeg så det samme i Beslan etter terroraksjonen i 2004. 333 mennesker, flesteparten barn, ble drept under den brutale gisselaksjonen på Skole nr. 1 i den lille, russiske byen Beslan i Nord-Ossetia for snart syv år siden. En ufattelig tragedie som forandret en liten småby for alltid. Først var samholdet sterkt, folk trøstet hverandre som best de kunne, alle var berørt og alle sto sammen i sorgen.

Men snart tok kritikken og mistenksomheten over. Vonde, men betimelige spørsmål: Hvorfor kom ikke president Putin personlig for å forhandle med terroristene? Hva var det som utløste eksplosjonen i gymsalen den tredje dagen? Hvordan hadde egentlig en lastebil fullastet med terrorister kunnet ta seg ubemerket over grensen fra Ingusjetia til Nord-Ossetia?

Parallelt med disse kritiske, men altså betimelige spørsmålene, begynte det snart å sirkulere andre og langt mer ubehagelige spørsmål og teorier. Hadde lærerne, som også ble holdt som gisler, gjort nok for å redde ut barna fra den brennende gymsalen den tredje dagen? Skoledirektøren, 72 år gamle Lidia Tsalieva, snakket flere ganger med terroristene mens gisseldramaet pågikk. Sto hun i virkeligheten i ledtog med terroristene? Hadde hun fått penger for å hjelpe dem? Ja, for hvordan kunne det egentlig ha seg at terroristene hadde kjent skolebygningen så godt? De måtte ha hatt hjelpere på innsiden!

Da jeg reiste til Beslan for første gang høsten 2007, kom jeg til et dypt splittet samfunn. Lidia Tsalieva kunne ikke vise seg på gaten uten å bli overøst med skjellsord og beskyldninger. Lærere som oppsøkte gravlunden for å sørge over sine døde elever, risikerte å bli jaget bort av rasende mødre. En gruppe modige kvinner hadde like etter terroraksjonen organisert seg for blant annet å kreve en objektiv etterforskning av hendelsene, men nå var de splittet i ulike, mindre grupper som hver på sin kant kjempet for samme sak. Mange familier var gått i oppløsning. Mens kvinnene gråt sine bitre tårer på gravlunden, satt mange fedre og enkemenn alene hjemme og druknet sorgene med den lokale vodkaen.

Som Aleta, av de tidligere gislene, sa da jeg intervjuet henne til boken min: «Vi burde ha blitt som en stor familie etter å ha gjennomlevd noe slikt sammen. I stedet er vi blitt fiender.»

På toppen av det hele ble den velmenende hjelpen utenfra i seg selv en kime til konflikt. En hel verden hadde sittet foran TV-skjermene og fulgt dramaet fra time til time. Mange hadde et ønske om å hjelpe, og hva er da mer nærliggende enn å sende penger? I tillegg til de store, statlige billighetserstatningene, fikk mange av ofrene og de etterlatte store pengegaver fra inn- og utland.

Noen fikk hundretusener, sågar millioner av rubler, en formue i en liten by hvor 2-3000 rubler, omtrent 500 kr, går for å være en anstendig månedslønn. Paradoksalt nok begynte folk å misunne de skadde og de etterlatte. Slik var den humanitære hjelpen med på å øke konfliktnivået og frustrasjonen ytterligere.

Alle disse konfliktene og splittelsene bare i Beslan. Men også på regionalt plan fikk gisseldramaet konsekvenser. Flesteparten av terroristene var fra Ingusjetia, naborepublikken til Nord-Ossetia. Fra Beslan er grensen så nær at man kan se over til Ingusjetia, likevel hadde få av dem jeg møtte noensinne krysset grensen. Forholdet mellom ingusjeterne og osseterne var dårlig alt i utgangspunktet, etter en blodig grensekonflikt på 90-tallet. Nå ble det dårligere enn noen sinne.

Ingusjetere i Nord-Ossetia ble lynsjet og tvunget til å flytte. De etterlatte i Beslan fablet om å utstyre seg med selvmordsbelter, spasere over grensen til Ingusjetia og ta med seg flest mulig i døden. De klandret ikke bare terroristene, men hele republikken. De der borte måtte da ha fått med seg at en stor gruppe banditter overnattet i skogene i ukevis mens de forberedte seg på å sette den grusomme planen ut i livet? Selv ikke de lokale Røde Kors-avdelingene klarte å samarbeide med hverandre på tvers av republikkgrensene, noe som er alvorlig for en organisasjon som setter nøytraliteten høyest av alt. Den dag i dag er forholdet mellom de to republikkene svært anspent.

Det er noe dypt menneskelig ved å lete etter syndebukker, bebreide politi og myndigheter, og å søke svar. I så dramatiske og uoversiktlige situasjoner som gisseldramaet i Beslan og massakren på Utøya, er det så å si uunngåelig at feil ble begått, både i håndteringen av selve dramaet og i tiden etterpå.

Russiske myndigheter har ennå ikke kommet med fullgode svar på de betimelige, kritiske spørsmålene rundt Beslan-tragedien. Etterforskningen er offisielt ikke avsluttet, den endelige konklusjonen blir rutinemessig utsatt fra måned til måned, fra år til år. Myndighetene har så langt heller ikke innrømmet å ha gjort alvorlige feil. Kanskje er dette årsaken til beskyldningene innad i Beslan vært så mange og så vonde i tiden etterpå.

Det er stor forskjell på Norge og Russland, på Utøya og Beslan. Her hjemme har vi så vidt begynt å stille de kritiske spørsmålene. Det vil komme mer kritikk, om enn i andre former enn i Nord-Kaukasus, siden kulturen og den politiske tradisjonen er annerledes. De vanskelige spørsmålene skal og må stilles, og de fortjener grundige og velfunderte svar. Veien fra kritikk til å utpeke syndebukker er imidlertid kort. Også veien fra samhold til splittelse er kort.