Det petroleumsblå regjeringsprosjektet vakler. Den siste uka har Erna Solbergs uhellige allianse opponert mer mot seg selv enn mot den faktiske opposisjonen. Ulyden fra maskineriet er grell - og ny. Sirkuset mangler sidestykke norsk historie.

Makten holder dem likevel sammen. Både Siv Jensen og Trine Skei Grande vet at de får til mer innenfor enn utenfor regjeringskontorene. Huset de bygger er verken vakkert eller stødig, men det er i det minste deres eget. For øyeblikket blir de boende, med hver sin tilhørende flik av statens svarte, skinnende bilpark i oppstilling utenfor.

Men det skjøre bofellesskapet har ikke bare problemer i hverdagen. I horisonten truer mørke skyer å velte regjeringens skjøre politiske korthus. For spørsmålet om prosjektets historiske bæreevne handler vel så mye om hvor lenge monumentet blir stående, som hvor lenge regjeringen blir sittende. De fire partienes arv er av liten verdi hvis hele reisverket raser når de byttes ut.

Det er mye ved denne regjeringen som allerede har skrevet seg inn i historiebøkene, og trolig blir stående. Kommunereformen, for eksempel. Her er tannkremen klemt ut av tuben. Selv et stort og selvsikkert Sp vil ha store problemer med å presse den inn igjen.