Solberg-regjeringen:

Korthuset er nødt å kollapse

Det er mulig dette kalles styring, men trygg er den ikke, skriver Ola Magnussen Rydje.

Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer
Kommentar

Det petroleumsblå regjeringsprosjektet vakler. Den siste uka har Erna Solbergs uhellige allianse opponert mer mot seg selv enn mot den faktiske opposisjonen. Ulyden fra maskineriet er grell - og ny. Sirkuset mangler sidestykke norsk historie.

Makten holder dem likevel sammen. Både Siv Jensen og Trine Skei Grande vet at de får til mer innenfor enn utenfor regjeringskontorene. Huset de bygger er verken vakkert eller stødig, men det er i det minste deres eget. For øyeblikket blir de boende, med hver sin tilhørende flik av statens svarte, skinnende bilpark i oppstilling utenfor.

Men det skjøre bofellesskapet har ikke bare problemer i hverdagen. I horisonten truer mørke skyer å velte regjeringens skjøre politiske korthus. For spørsmålet om prosjektets historiske bæreevne handler vel så mye om hvor lenge monumentet blir stående, som hvor lenge regjeringen blir sittende. De fire partienes arv er av liten verdi hvis hele reisverket raser når de byttes ut.

Det er mye ved denne regjeringen som allerede har skrevet seg inn i historiebøkene, og trolig blir stående. Kommunereformen, for eksempel. Her er tannkremen klemt ut av tuben. Selv et stort og selvsikkert Sp vil ha store problemer med å presse den inn igjen.

Men mye tyder på at den økonomiske kursen de har penset landet inn på ikke kan holdes særlig lenge. Det store lappeteppet av kompromisser i pengebruken må trolig rekkes opp og sys på nytt i nær framtid.

Årsaken er at det mangler en helhet i mønsteret. For øyeblikket driver regjeringen nasjonen med underskudd. Fireparti-festen er oljepengefinansiert. Hvis dagens kurs skal opprettholdes, er det ikke et spørsmål om vi må øke skattene, men når.

Regninga for regjeringens dyrekjøpte teambuilding må gjøres opp selv om Solberg & co. løper fra den.

Krisepakken for bompenger er et godt eksempel. Løsningen på problemet ble ikke å justere ned ambisjonsnivået, men å heve det. Fordi ingen partier ville vike, måtte alle vinne. Slikt koster, og noen må betale. Bare ikke bilistene, og helst seinere.

Bompengesaken er også symptomatisk for regjeringens bilavgiftspolitikk: De har vært mer opptatt av å krangle, enn å vri skattesystemet slik at det kutter utslipp uten å bli en for stor plage for folk. Det er den egentlige krisen. Hva bilavgifter gjelder er jo sistnevnte det eneste bærekraftige alternativet for en planet i dyp klimakrise.

Flere av skattekuttene følger samme mønster. Når arvinger og formuende skal betale mindre skatt samtidig som velferdsnivået opprettholdes, kan to ting skje: Mer av byrden kan dyttes over på vanlige skattebetalere, og vi kan ta litt fra barnebarnas sparegris - oljefondet. Denne regjeringen har gjort begge deler.

Smellen kommer, og vil bite framtidas politikere fra alle partier i halen. Det hele minner meg om hva jeg lærte om sparing da jeg var ung: Det er like gøy å ha penger når du er 50 som det er nå. Magemål i dag, sikrer deg moro også i framtida. Eller velferd, da, som det heter hvis du har ambisjoner om å bygge landet.

Det er mulig resultatet av de mange terapitimene Solberg har samlet de fire partiene til kalles styring, men trygg er den ikke.

Ei heller særlig rettferdig. Under denne regjeringen er litt mer av byrden for både nåtidas og framtidas velferd flyttet over på vanlige folk og barnebarna, mens de tjukke lommebøkene har gått fri.

Slik politikk er en sikker oppskrift på et større gap mellom fattig og rik. Det er det krevende å gjøre noe med hvis forskjellene først setter seg. Ulikhet har en tendens til å vare når den først inntreffer.

Heldigvis er det ikke altfor seint å trekke i bremsen. Framfor å skjemme borgerne bort med oljepenger, kan regjeringen venne dem til en framtid med tøffere prioriteringer. Hvis folk ikke liker hvilke velferdsgoder regjeringen ofrer, kan man stemme på noen andre.

Hvis regjeringen ikke vil kutte i velferden, kan den øke skattene istedenfor. Hvis folk ikke liker den nye byrdefordelingen, kan man også stemme på noen andre.

Samme hvilke verktøy regjeringen ønsker å ta ibruk er poenget likelydende: Dersom regjeringen vil at satsinger på vei, bane, klima, skole, helse, forskning og forsvar skal bli realisert slik de har lovet, må de legge opp til en økonomisk kurs som faktisk kan betale for det.

Fortsetter de som nå er korthuset nødt til å kollapse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.