Kortpustet krønike

I sin siste roman skildrer Thorvald Steen Sigurd Jorsalfars reise til Jerusalem og Konstantinopel, en reise som mer enn noen annen i vår nasjonale mytografi er blitt brukt til å opphøye forestillingen om normannafolkets reiselyst.

Det er en merkelig bok både hva angår innhold og skrivemåte. Den oser av skrekkblandet fascinasjon av både tida og hovedpersonen. Steen har åpenbart satt seg inn i det meste som finnes av tilgjengelig materiale - fra Snorre til hittil ukjente kilder - og boka bærer bud om en stor glede ved å formidle historiske kunnskaper, så stor at den til tider virker nærmest påtrengende, slik at opplysningsiveren truer den narrative flyten.

Myrderier

Romanen kan leses som et oppgjør med Snorres framstilling av Sigurd og med det bildet som seinere historikere har gitt. En av Steens teser går ut på at Sigurd ble sendt av gårde til Jerusalem for at broren Eystein og presteskapet skulle bli kvitt Sigurd - i det minste at Sigurd selv trodde at det forholdt seg slik. Uansett framstilles han i starten som en blodtørstig viking, rett nok nyomvendt til kristendommen, men som ihuga korsfarer lite kristen i ånd og gjerning, opptatt som han er av å massakrere alle hedninger som kommer i hans vei. Steen gir sterke og nærgående skildringer av disse myrderiene.

Man kan lese romanen som en bok om religiøs fanatisme, for ikke å si fundamentalisme. Som i Steens tidligere romaner handler det ikke bare om å avglorifisere historiske heltefigurer og la fortidas ugjerninger framstå i all deres gru, men også om å bruke fortida som speil for vår egen tid. Hva vi har vært vitne til av illgjerninger i de seineste år, for eksempel på Balkan, kan jo fullt ut måle seg med hva som blir beskrevet her. Og den gang som nå er det tale om etniske og religiøse konflikter og om hellige steder som skal befris fra de vantros nærvær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mentalitetsendringer

Men det skjer noe med Sigurd underveis, og det er disse mentalitetsendringene som er romanens hovedanliggende. Han møter munker og andre kristne som lar de vantro være i fred. Ikke minst møter han en ung kvinne, Amina, som snur helt om på hans forestillingsverden og får avgjørende betydning for hele hans seinere liv - slik Steen framstiller det. Denne kvinnens inntreden i sagaen er den store nyskapningen i Steens roman. Visstnok skal hun ha eksistert. I alle fall hevdes det at det for ganske få år siden ble funnet en beretning som hun selv skal ha skrevet, og der hun også beretter om sitt møte med Sigurd. Det er denne beretningen Steen forsøker å fylle ut i romanens siste del. Den unge Sigurd blir ikke bare nesegrus forelsket i Amina, han lar seg også påvirke av hennes væremåte. Derfor vender han tilbake som en helt annen enn den barbariske vikingen han dro ut som.

Særegen skrivemåte

Skal vi tro på dette? Jeg er ingen middelalderhistoriker, men man behøver ikke å være det for å få øye på en rekke anakronismer i Steens framstilling. Dette gir romanen en merkverdig dobbeltkarakter som understøttes av at han stedvis, og etter mitt syn ganske malapropos, bringer inn skikkelser som Borges og Ekelöf. Det virker maniert i likhet med den særegne skrivemåten.

Romanen består i all hovedsak av korte hovedsetninger, tre- fire ord, oftest med subjektet stilt i spiss, gjerne også det samme i flere etterfølgende setninger. Dette gir framstillingen et kortpustet, anmassende preg. Både som historisk roman og som språklig kunstverk virker «Konstantinopel» noe innstudert. Når den likevel kan by på gode leseropplevelser, skyldes det at Steen makter å smitte oss med sin egen fascinasjon - slik at vi i lange perioder glemmer de innvendingene vi har mot boka.