Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Coronakrisa - en katalysator

Kortreiste kriseløsninger

Samfunnets eliter deler samme luksus-privatjet. Kan veien ut av coronakrisa også bli nødutgangen til et mer rettferdig samfunn?

- IKKE SKJE IGJEN: Etter finanskrisa var det den samme eliten som kjørte verdensøkonomien i grøfta, som fikk stå igjen som seierherrer i etterkant. Fellesskapet hadde gått inn og tatt tap, mens når økonomien hentet seg inn ble gevinsten privatisert, skriver Bjørnar Moxnes. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
- IKKE SKJE IGJEN: Etter finanskrisa var det den samme eliten som kjørte verdensøkonomien i grøfta, som fikk stå igjen som seierherrer i etterkant. Fellesskapet hadde gått inn og tatt tap, mens når økonomien hentet seg inn ble gevinsten privatisert, skriver Bjørnar Moxnes. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Coronapandemien er langt ifra over, likevel er kampen om hva slags Norge som skal komme ut av krisa, på grunn av og etter corona, allerede i gang.

Milton Friedman, kanskje den største pådriveren for markedsliberalismen de siste tiåra, har sagt at: «Bare en krise skaper virkelig forandring. Når krisa inntreffer, vil tiltakene som settes inn avhenge av hvilke ideer som er i omløp».

Han vet hva han snakker om. For der den norske arbeiderbevegelsen overvant den borgerlige skure-og-gå-markedsliberalismen med aktiv statlig næringspolitikk og jobbskaping på 30-tallet, var det Friedmans ideer som var på offensiven på 70-tallet. Det har preget tiåra siden, med økende ulikhet, synkende organisasjonsgrad i fagbevegelsen og privatisering av offentlig velferd.

Men coronakrisa har synliggjort hvem som holder samfunnet i gang. I USA er folk flest nå bekymret for at myndighetene fjerner restriksjoner for tidlig, mens bedriftsledere og høyreradikale demonstrerer for at folk må tilbake på jobb. I Norge tok NHO raskt fram de store kanonene for å bekjempe karanteneregler og begrensninger på fri flyt av arbeidskraft.

Når arbeidsgiverne presser på for å få flest mulig tilbake på jobb, synliggjør det én ting: De tjener ikke sine egne penger, det er det vanlige arbeidsfolk som gjør. Det er ikke milliardærene som skaper arbeidet. Det er arbeidet som skaper milliardærer.

Og mens flere hundre tusen er arbeidsledige, har mange fått mer å gjøre av krisa. Det gjelder renholdere, butikkansatte, sjåfører, og andre yrkesgrupper som er samfunnskritiske. Ikke minst gjelder det alle som jobber i helsesektoren. Dette er en global helsekrise.

Samtidig er coronapandemien en katalysator for en økonomisk krise, og vi står også midt opp i arbeidet med å stanse en klimakrise. Nå ser alle verdien av et sterkt velferdssamfunn, men kan det tenkes at løsninga på coronakrisa også kan gi et enda mer rettferdig og kanskje til og med et mer miljøvennlig samfunn?

Applaus betaler ikke regninger, og mange av dem som gjør jobbene som betyr mest, får betalt minst. Årets lønnsoppgjør er utsatt, men det er på sin plass med et lønnsløft for de lavtlønte og på tide med et likelønnsløft for kvinnedominerte yrker. I tida som kommer må vi få flere i jobb, og nå ser vi virkelig behovet for økt bemanning, innen utdanning, omsorg og helsetjenesten. De som står på i velferden fortjener flere kolleger.

Coronakrisa tvinger oss alle til å endre på vaner, på godt og vondt. Vi kan ikke gå i 1. mai-tog, men snart kan vi kanskje ta jernbane litt mer som før. Selv om mange av oss begynner å bli litt skjermlei, vil vi kanskje fortsette å møtes over nett, og droppe noen arbeidsreiser. Samtidig må vi sikre at miljøløsningene rammer rettferdig – både økonomisk og geografisk.

Vi må ha løsninger som sikrer at alle får en jobb å gå til, og vi må for eksempel gjøre forskjell på en overflødig flyreise mellom to av Norges største byer og helt nødvendige flyreiser på kortbanenettet i distriktene, der det ikke finnes alternativ. Vi kan ikke ende opp med at Nicolai Tangen og resten av samfunnseliten fortsetter å reise på første klasse som før, mens folk flest tar regninga.

Men coronapandemien kan og bør bli den pådriveren vi trenger for mer kortreiste løsninger og økt nasjonal selvberging. Vi kan ikke gjøre oss så avhengige av sårbare forsyningslinjer og import som i dag. Vi må øke selvforsyningsgraden av mat. I dag er Norge på bunn blant i-landene, sammen med Japan.

Vi må ha offentlig produksjon av medisin og smittevernutstyr, med statlig lager og distribusjon. Vi må også ha økt industriell selvberging, med lengre verdikjeder, blant annet innen skogbruk og treforedling, rein norsk vannkraft til den kraftkrevende industrien og sikre kvalifisert arbeidskraft som kan ta oppdrag på tvers av produksjonsbedrifter. Frihandel og markedsliberalisme øker forskjellene og gir oss ikke tryggheten vi trenger.

Før finanskrisa, sa den amerikanske forretningsmagnaten Warren Buffett at «Det pågår en klassekrig. Men det er min klasse, de superrike, som fører krigen. Og vi vinner.» Paradoksalt nok var det den samme eliten som kjørte verdensøkonomien i grøfta, som fikk stå igjen som seierherrer i etterkant av krisa. Fellesskapet hadde gått inn og tatt tap, mens når økonomien hentet seg inn ble gevinsten privatisert. Det må vi forhindre at gjentar seg denne gangen. Men det skjer ikke av seg selv.

Nå har staten på få uker stilt mange titalls milliarder til disposisjon for bedrifter. Norske Skog permitterte 198 ansatte en dag, bare for å varsle utbytte på 268 millioner til investorene den neste. Samtidig utelukker de ikke å søke krisehjelp fra staten.

50 MILLIARDER: Det er bred enighet om den fjerde krisepakken Stortinget presenterte tirsdag 7. april. Likevel er det noen punkter det er sterk uenighet om. Reporter: Arnhild Aass Kristiansen. Video: Lars Eivind Bones / Dagbladet TV Vis mer

Vi får også høre om kapitalsterke gårdeiere som krever full husleie fra kriserammede bedrifter som trenger kompensasjon. Rødt fikk ikke med stortingsflertallet på å stille betingelser som sikret at krisepakkene gikk til arbeidsplasser, ikke rike eiere. Her kjemper vi fortsatt i motbakke.

1. mai 2020 vil gå inn i historien for alt den ikke er. Til vanlig ville vi vært titusener i gater og på torg for å markere arbeiderklassens internasjonale kampdag. Nå er flere hundre tusen arbeidsledige her til lands, men bare kor, korps og orkestre får møtes i grupper på over fem. Jeg hadde sett fram til å besøke Grenlandstraktene, men nå må årets 1. mai-hilsener holdes over internett.

Forhåpentligvis kan vi også slik holde ideene om et mer kortreist, og et mer rettferdig samfunn i omløp. Det trengs, skal veien ut av coronakrisa bli starten på noe nytt og bedre.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!