FØRSTEPARET:  Hjemme hos Høyre-leder Erna Solberg og Sindre Finnes i Bergen. Det er en lang vei til Washington DC og Frank Underwood. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADET
FØRSTEPARET: Hjemme hos Høyre-leder Erna Solberg og Sindre Finnes i Bergen. Det er en lang vei til Washington DC og Frank Underwood. FOTO: ADRIAN ØHRN JOHANSEN/ DAGBLADETVis mer

Kortspill i Stortinget

Mange klager over at valgkampen aldri tar slutt, men det kan være en god ting, skriver Marie Simonsen.

Meninger

Flere norske politikere har tilbrakt helga med å se andre sesong av den politiske dramaserien «House of Cards» på Netflix. Selv om den utspiller seg i Washington DC og beskriver et bekmørkt univers av intriger, drap og svik, hevdet enkelte at de kjenner seg igjen.

Det er selvsagt skryt. I sammenlikning er norsk politikk en søndagsskole. Men det er likevel interessant at så mange lar seg fascinere av politikk som en kynisk og brutal maktkamp, også her hjemme.

Det gjelder politikere av alle farger, og noe av det de kjenner seg igjen i er politikken som en konkurransearena, hvor det ikke bare gjelder å vinne fram med partiets syn på vegne av velgerne, men også for egen del for å sikre posisjoner og makt. De ser det vanlige folk har vanskelig for å forstå, at politikk innebærer kompromisser og snuoperasjoner som kan være smertefulle.

Etter åtte år med flertallsregjering, er nordmenn dårlig vant med åpen politisk konkurranse. De rødgrønne kunne stort sett gjøre som de ville i Stortinget, og bortsett fra utallige høringer i kontroll- og konstitusjonskomiteen, var det sjelden opposisjonen fikk inn noen stikk.

Med en mindretallsregjering er situasjonen en annen, om ikke ny. Snarere er vi tilbake til det normale i norsk politikk. Solberg-regjeringen har en samarbeidsavtale med Venstre og KrF som sikrer flertallet, men den er ikke hugget i stein. Den må pleies og vedlikeholdes for å sikre fortsatt lojalitet og tillit. Og til syvende og sist nok stemmer.

Akkurat som i «House of Cards», må stemmene byttes mot politiske seire på andre områder. KrF og Venstre vil ha noe igjen for å gi sin støtte til en politikk de er imot.

Allerede har strid om både reservasjonsrett, klima og asylpolitikk satt avtalen på prøve, og som i serien, der motstanderne aner svakhet, hamres det løs.

Derfor fremstår norsk politikk akkurat nå som en evig valgkamp, hvor den blå regjeringen fortsetter å skylde på de rødgrønne, mens de rødgrønne fortsetter å advare mot Frp.

I helga barket finansminister Siv Jensen og Ap’s finanspolitiske talsperson, Jonas Gahr Støre, sammen. Jensen mener Ap må slutte med sin vulgære retorikk om skattelette til de som har mest fra før. Støre svarte at han gjerne tar en innføring av Siv Jensen om hva som er vulgært, for det har hun greie på. Han kan ha hatt Jensens utbrudd valgnatta - morna, Jens! - i tankene.

Slike feider er mer underholdende enn saklige, men det er ikke tilfeldig at sindige Støre går så hardt til verks.

Ap kommer til å fortsette med retorikken, fordi det rammer både Frp og KrF. Frp var selv svært kritisk til profilen på skattelettene og ønsket seg mer til folk flest. At Siv Jensen nå har måttet adoptere Høyres forsvar av å prioritere fjerning av formueskatten, tærer på humøret kan det virke som.

Slik kommer det til å fortsette ut perioden på område etter område. Ap er blant annet i ferd med å utmeisle en klimapolitikk som er mer spiselig for sentrumspartiene. Enn så lenge kan regjeringen minne om hva Ap gjorde i regjering, men Solbergs statsråder kan ikke fortsette lenge med å bruke «åtte år med de rødgrønne» som svar på enhver kritikk. Det virker allerede defensivt for en regjering som lovet gjennomføringskraft, å hevde at den ikke er bedre enn sin forgjenger.

For norsk politikk er dette etter min mening et udelt gode. Det er mulig å se det som en rent kynisk kamp om velgere, men det tvinger partiene til å konkurrere om politikk. Til å utfordre hverandre om de beste løsningene i åpent lende. Ett eksempel er Frp’s forsøk med statsfinansiering av eldreomsorgen som Siv Jensen skrøt av i helga. Jeg er skeptisk og mener det er en kommunal oppgave. Rettighetene Frp hevder å ha sikret, er allerede der. Samtidig har dagens system åpenbare mangler som krever nytenkning. Om Frp’s forsøk ikke er løsningen, utfordrer det andre til å komme med alternativer som er noe annet enn mer av det samme. Det gjelder både Høyre og Ap, ikke minst dem.

Jens Stoltenberg forsikret etter valget at Ap skulle være konstruktiv i opposisjon. Det betyr i praksis å stemme for det man er for, uten taktiske hensyn, og det var godt nytt for en Høyre-dominert regjering. Ap og Høyre er som regel enig om de store spørsmålene. Hva han ikke sa var at Ap i opposisjon er tvunget til å forme en ny politikk for å utfordre høyresida. Det merkes allerede.

«House of Cards» har ingenting å gjøre med norsk politikk. Men Stortinget er også et kortspill som skal vinnes.