INDUSTRIEN MÅ HA KRAFT: Men lederen i Norsk Industri mener det må gå an å ta mer hensyn til miljø og innovasjon enn regjeringen legger opp til i HardangerIllustrasjon: Stopp kraftlinja-aksjonen
INDUSTRIEN MÅ HA KRAFT: Men lederen i Norsk Industri mener det må gå an å ta mer hensyn til miljø og innovasjon enn regjeringen legger opp til i HardangerIllustrasjon: Stopp kraftlinja-aksjonenVis mer

Korttenkt krafttak

HARDANGER: En kombinasjon av sjøkabel, jordkabel og luftlinje er både teknisk mulig, samfunnsøkonomisk riktig og miljømessig nødvendig.

|||DEBATTEN OM ny kraftlinje igjennom Hardanger engasjerer mange. Det er svært forståelig. Det mest ytterliggående forslaget så langt kommer fra professor Steinar Strøm. Han vil nedlegge industri og dermed frigjøre kraft til alminnelig forbruk. Dette er skrivebordsteori og en fornærmelse mot den enorme verdiskaping som de ansatte i kraftforedlende industri bidrar med til velferds-Norge.
Utfordringer i Hardanger og ellers, er at også vi som lever i verdens rikeste land, må knytte miljøvern og innovative løsninger opp mot debatten om hvordan eventuelle merkostnader skal finansieres.

Må det en luftlinje til? Eller er en kombinasjon av sjøkabel, jordkabel og luftlinje både teknisk mulig, samfunnsøkonomisk riktig og miljømessig nødvendig? Og vil en slik løsning ha innovative sider ved seg som vi senere kan nyttiggjøre oss i andre sammenhenger, og som forsvarer en merkostnad?

Jeg tror det.

ETTER AT Statnett med støtte fra NVE fikk Regjeringens aksept for å styrke kraftforsyningen til Bergensområdet har debatten hardnet til. Debatten understreker det helt selvfølgelige: all produksjon og overføring av kraft skaper miljøutfordringer. Således kan vi trygt si at den beste strategien rent miljømessig vil være en energipolitikk som fokuserer på høy energieffektivitet, nasjonalt som regionalt.

Videre har debatten understreket behovet for at en i denne type beslutningssaker ikke må ha enøyd fokus på den tekniske løsningen som er rimeligst for samfunnet på kort sikt. Vi må heller se på hvordan en kan løse forsyningssikkerhet til en utsatt region med muligheten til å ta nye løsninger i bruk gjennom innovasjon. I denne konkrete saken pekes det naturlig nok på de negative konsekvenser av arealinngrep i meget verdifullt natur- og kulturlandskap, og hvordan dette kan hindres gjennom ulike tiltak av kompenserende art: For eksempel alternativ valg av trase, en annen overføringsteknologi enn luftspenn, og ulike kombinasjoner av overføringsteknologi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER NATURLIG å få en debatt om hvordan merkostnader ved bruk av mer miljøvennlige og innovative løsninger bør finansieres. Parallellen til veibygging er nær. Ofte vil det stå mellom ulike trasevalg, der hvert alternativ har ulike konsekvenser for miljøet for eksempel målt opp i mot det å sikre leveområdet til truede eller sårbare arter. Oftere og oftere vil en ut fra nasjonal miljøpolitikk velge traseer som ivaretar hensynet til for eksempel en truet art, selv om denne traseen blir mer kostbar på kort sikt.

Denne merkostnaden sendes ikke til bilistene, men tas naturlig nok over de budsjetter som Stortinget vedtar til veibygging. Er det umulig i Norge å få til en slik debatt i forhold til kraftveier?

DET NESTE TIÅRET vil det være behov for betydelig forsterkning av linjenettet for overføring av kraft. Et sentralt spørsmål blir hvordan en skal legge til rette for en planprosess som er mindre kontroversiell og mindre enøyd enn den vi tradisjonelt har hatt i Norge. En prosess med mye sterkere politisk forankring, en prosess som i større grad leter etter de innovative løsninger og en prosess som også åpner for ulike finansieringsløsninger, der hensyn til miljø og ønsket innovasjon blir viktige.

Debatten om linjene frem til Bergens-området aktualiserer også en nytt spørsmål som bør bygges inn i fremtidig energipolitikk i Norge: behovet for en strategi og en politikk som legger til rette for kortreist kraft. I dette ligger det en erkjennelse av at distribusjon av kraft i seg selv utfordrer så vel nasjonale som internasjonale målsettinger knyttet til miljøvennlig arealforvaltning og dermed hensyn til både biologisk mangfold og friluftsliv.

Overføring av kraft gir lavere energieffektivitet gjennom overføringstap. For en så viktig innsatsfaktor og ressurs som elektrisk kraft, bør det være et sentralt mål å redusere dette tapet maksimalt. Tilgangen til elektrisk energi, sammen med utvikling av moderne veier, effektiv kollektiv transport, samt løsninger for datakommunikasjon, er den type infrastruktur som det offentlige må være ansvarlig for. Så blir det industriens og næringslivets oppgave å skape verdier ved å ta denne infrastrukturen i bruk på en fornuftig måte.

HVOR MYE eksportrettet industri et land kan ha, avhenger ikke minst av kvaliteten på den infrastruktur som tilbys industrien. Det kan ikke bli slik, dersom en vil at Norge skal være et moderne og innovativt land, at bortvalg av næringsliv/industri for å spare det offentlige for videreutvikling av infrastruktur blir en foretrukket løsning. I så fall blir Norge et annerledesland som ingen tidligere har kunne forestille seg.

Imidlertid skal også infrastruktur være miljømessig bærekraftig og det fordrer i seg selv en politikk som fanger opp de dilemma som alltid vil finnes. Over tid lar disse seg løse gjennom innovasjon og vilje til å prioritere økonomisk og økologisk bærekraft som ligger i løsninger som sikrer kortreist kraft og høy energieffektivitet.

En ny energipolitikk må også baseres på vilje til å gi forvaltningen nytt mandat, justere etablerte beslutningsmodeller og prioritere samfunnets totale ressurser på en ny måte. Kortsiktig fokus på Statens inntekter og utgifter kan i et slikt perspektiv ikke være det overordnede.