Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kos i Badet

Rocken hadde alle guder på sin side i går. Ikke én dråpe falt på de musikalsk badende i Frognerparken i går, og hyggefaktoren nådde etter hvert store høyder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Flere av de usignerte bandene som fylte pausene fra den lille scenen hadde fortjent høye terningkast, men vi må av plasshensyn nøye oss med artistene på Hovedscenen.

Nordnorsk rock

Madrugada hadde den litt utakknemlige oppgaven å åpne på den store scenen foran noen hundre mennesker, og det eneste dumme med det er at mange gikk glipp av dem. For her har vi et band som blir stort. Foreløpig har de to kritikerroste ep-er bak seg, og det er grunn til å forvente mye av fullformat-debuten. Sceneshow er et fremmedord for disse gutta fra Stokmarknes, og ingen skal påstå at de frir til publikum med billig effektmakeri. Men de tar igjen musikalsk. Vokalist Sivert Høyem låter som en krysning av Leonard Cohen og Chris Isaac, og bak seg har han en tett og massiv lydvegg av dyster, gitarbasert rock med psykedeliske over- og undertoner.

A capella

Bertine Zetlitz går meget offensivt ut, med a capellasang som gir assosiasjoner i retning Sinead O'Connor og Björk. Ganske fort har hun fullt band med dj og det hele, og det låter både pent og fint med «Apples And Pearls» som neste høydepunkt. Hun krydrer avslutningsnummeret med å bringe Unni Wilhelmsen fram på scenen på den nye låten «Closer», men totalt sett klarer ikke lille Bertine helt å engasjere på den store hovedscenen.

R'n'b-show

Det gjør derimot Vidar & His True Believers til gagns, etter et hyggelig lite akustisk bluesmellomspill fra Kristin Berglund - plateaktuell i august for første gang på 19 år!

Men Vidar - omtrent rett fra studio i Spydeberg - måtte til for å få opp temperaturen i Frognerbadet. Man skulle tro Busk & Co nærmest krever mørke klubber med dårlig luft, men dette hadde holdt til svømmeknappen i gull også. Han er nå akkurat så sjefete på scenen at det er en fryd å se - og ikke minst høre. Og med tre blåsere og sine «troende» ved sin side; den småkule pianisten Johnny Augland, sindige Rune Endal og Martin Windstad - med de kjappeste trommestikkene vi har sett på lenge - måtte det bli fullklaff.

Laget starter med «I Came Here To Rock», men det er bare en god unnskyldning for å gli over i et drivende godt rhythm'n'blues-show, toppet med morsomme hilsener til Tom Dooley og alle Apache-høvdinger der ute - og selvfølgelig den smektende balladen «Lovestruck». Ny plate kommer i september, men gutta sparer materialet til Notodden Blues Festival. Vi gleder oss.

James Taylor overrasket ingen, kanskje bortsett fra med ekstranummeret «Knock On (Norwegian) Wood» - med fin blåserekke på boks. Akkurat som i Oslo Konserthus i fjor ga 51-åringen det voksne publikummet den ønskekonserten de hadde kommet for.

Noe forutsigbart, kanskje, og både strigla og strømlinjeformet. Men kombinasjonen av Taylors stemme og hans keitete og stillferdige opptreden og låter som «Fire And Rain», «Mexico», «Shower The People», «You've Got A Friend», «Country Road» og «How Sweet It Is» er ganske vanskelig å slå på en god dag som i går. Kos i Badet, rett og slett.

TIL TROENDE: Vidar Busk & his true Belivers er en meget samspilt gjeng som ikke ser forskjell på mørke klubber og grønne gressbakker.