Kosekrim fra Ragde

I kriminalromanen «Lille Petter Edderkopp» tar Anne B. Ragde utgangspunkt i - vil jeg tro - alle politifolks marerittfigur: Den irrasjonelle, uberegnelige morderen, mannen hvis ugjerninger ikke kan forutses eller forstås, mannen som ser ut som en av oss, men som er dramatisk annerledes.

Det eksisterer en mengde slike mordere i kriminallitteraturen, forhåpentligvis flere enn i det virkelige liv. Mange av dem er svært ubehagelige.

Men Anne B. Ragdes galning stiller ikke helt i denne kategorien. Det er faktisk et problem at man som leser ikke tror på dette autodidaktiske incestofferet, denne skrudde unggutten som likner på en edderkopp. Alt i seksårsalderen var han livsfarlig, siden lå han i en slags latenstilstand fram til han ble voksen, deretter fant han sine ofre blant kvinner med en skavank. Han virker puslete, eterisk og en smule konstruert, hans rituelle danderinger av dyre- og menneskelik blir påtatte og patosfylte. Han er ikke helt vellykket som skikkelse, og er følgelig en annerledes Ragde-figur.

Lun lesing

Ellers er dette en koselig kriminalroman, det er dens styrke, det er også litt av dens svakhet. Det er lunt å lese om litteraturprofessor Siri Taraldsen. På grunn av en brukket ankel er hun nærmest innestengt i sitt eget hus, og der blir hun, i egenskap av hybeleier, nesten vitne til mord. Det er trivelig å ta for seg Tommy Hansen, en både myk og steintøff etterforsker, som, en tanke forutsigbart, kan hende, forelsker seg i den ankelskadde professoren. Det er sågar hyggelig å møte kong Otto, Tommys okse av en hund, som spiller en viktig rolle i romanens dramatiske sluttsekvens. Boka er dessuten dyktig konstruert, scener og synsvinkler skifter uopphørlig, det er følgeriktig, logisk og fullstendig uanstrengt. For øvrig gleder man seg over Ragdes treffsikre observasjoner fra vårt sosialdemokratiske drømmerike: Profesjonenes selvbeskyttende taushetsplikt, for eksempel, deres massive faglige arroganse, og hjemmehjelpenes gjennomregulerte arbeidsforhold, som etter hvert blir til en sinnstilstand. De kan vaske, for det står i arbeidsinstruksen, men knapt ta en eske ned fra hattehylla. Ragde tar vårt tilbakelente Norge på pulsen.

Slentrende

Men ved dette blir selve romanen tilbakelent, en tanke uspennende, slik mange vil mene at også Norge er. Dette er den mest sedate, minst engasjerte og mest slentrende romanen jeg har lest av Anne B. Ragde, ja, kontrasten til hennes forrige bøker blir faktisk påtakelig stor. Kanskje syntes hun det var på tide å skrive en slik roman, etter litterære utladninger som «Bunnforhold» og «...før jeg kommer tilbake». «Lille Petter Edderkopp» blir en annerledes plante i hennes litterære blomsterbed, ikke den mest spektakulære, men den forsvarer sin plass likevel.