Familiestund med fire søstre: Fra venstre: «Beth» (Annes Elwy), «Jo» (Maya Hawke), «Amy» (Kathryn Newton) og «Meg» (Willa Fitzgerald) vokser opp under den amerikanske borgerkrigen. Foto: NRK
Familiestund med fire søstre: Fra venstre: «Beth» (Annes Elwy), «Jo» (Maya Hawke), «Amy» (Kathryn Newton) og «Meg» (Willa Fitzgerald) vokser opp under den amerikanske borgerkrigen. Foto: NRKVis mer

Anmeldelse: «Little Women»

Koselig familiestund med flammende, unge hjerter

Men «Little Women» er dessverre litt for prektig for sitt eget beste.

Louisa May Alcotts oppvekstroman fra 1868 er en amerikansk institusjon. Generasjoner av amerikanske ungpiker har hatt sitt første møte med litteraturen gjennom denne boken, drømt seg bort i beretningen om de fire søstrene March og deres formative år under borgerkrigen, og, som en forløper til nettets mange «Hvem er du i 'Friends'»-quizer, utvilsomt kranglet i skolegården om hvem som innehar de rette kvalitetene til å gestalte de ulike medlemmene av søskenflokken. (Jeg ble Jo, til info.)

Boka har aldri hatt samme gjennomslagskraft her hjemme, og er nok her mest kjent via filmatiseringen fra 1994 med Winona Ryder, Kirsten Dunst og Christian Bale. Denne ferske BBC-miniserien inneholder likevel nok nordstatsromantikk og unge, glødende hjerter til å kunne varme ledige romjulsdager.

Little Women

4 1 6
Sendes 3., 4. og 5. juledag kl 2110
Beskrivelse:

Miniserie i 3 deler om oppveksten til de fire søstrene March

Kanal:

NRK1

Se alle anmeldelser

Far March er av gårde i borgerkrigens ærend, og mor gjør husholdningen i stand til jul, godt hjulpet av sine fire dydige tenåringsdøtre. Eldstejenta Meg er den flinke piken, Jo den oppfarende guttejenta med forfatterambisjoner (spilt av Maya Thurman-Hawke, datteren til Uma og Ethan), Beth den diplomatiske, og Amy den vakre og forfengelige minstesøsteren.

Prektig

Plottet i den første episoden (det var bare den som var tilgjengelig for anmelderi) utfolder seg på trivelig og smådramatisk vis, via den sedvanlige kjærligheten, kjeklingen og sjalusien som finnes i tette søskenflokker, og den enkeltes utforskende forsøk på å finne sin plass i voksenverdenen de merker de er på vei inn i.

Møtet med jevnaldrende gutter vekker naturligvis nye, ukjente følelser hos noen av jentene, og som alltid er det mye fint drama å hente når de unge og kjærlighetshungrige gjør sine hoser grønne for hverandre.

Den stoiske moren Marmee (Emily Watson) sliter med å få endene til å møtes, mens hun venter på nyheter fra fronten, og må holde kustus på de fire uregjerlige døtrene. Skjønt, «uregjerlig» er et relativt begrep. Et par krangler til tross, March-jentene framstår iblant så prektige at de får «Huset på prærien» til å virke som «Fluenes Herre».

Koselig familiestund

Budsjettet her gir lite rom til ekstravaganse, men det gjøres opp for av et sjarmerende ensemble og en tiltalende historie med driv. Litt for mye driv, faktisk. Lydsporet er dessverre ganske teppebombet av en insisterende og lettbent strengeplukking som sikkert er tidsriktig, men som fort tar nerven av de mer dramatiske scenene og nærmest skriker «det her var visst ikke så farlig likevel, la oss hinkehoppe videre til neste idylliske tablå!»

Jeg har lite kjennskap til romanen, og vet ikke hvordan historien utvikler seg videre, men denne versjonen virker foreløpig ikke å bringe så altfor mye nytt til torgs. Her er ingen dyptpløyende psykologisering av unge kvinner på terskelen av voksenlivet, tematisk anskueliggjøring av dikotomien mellom uskyld og gryende, seksuell oppvåkning, eller sosialt pålagte handlingsrom, slik det er i for eksempel Sofia Coppolas «The Virgin Suicides» og Peter Weirs «Picnic at Hanging Rock». Det feministiske nybrottsarbeidet strekker seg foreløpig til at jentene har hår under armene og fører samtaler mens de sitter på do. Når 2018 står for døra bør ambisjonene for «Små Kvinner» være større enn en koselig familiestund.

Når 2018 står for døra bør ambisjonene for «Små Kvinner» være større enn en koselig familiestund.