GÅR ALLTID ET TOG:  Regjeringen fortsetter å sende ut lengeværende asylbarn. Fakkeltogene over hele landet for to år sida er glemt.
Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix
GÅR ALLTID ET TOG: Regjeringen fortsetter å sende ut lengeværende asylbarn. Fakkeltogene over hele landet for to år sida er glemt. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpixVis mer

Koselig med fakkeltog

Regjeringen gir blanke i tog og ryggesløse støttepartier. Asylbarna skal ut, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det stunder mot jul, og tradisjonen tro samles nordmenn til fakkeltog for dem som sliter med større utfordringer enn mangel på hurtigladere langs E18. I år er det mange grupper å velge mellom. Foran neste ukes forhandlinger mellom regjeringen og støttepartiene skal selv ikke milliardærer føle seg trygge på at kuttene i formueskatten består.

Men noen fakkeltog trodde jeg var slukket for godt. Da ordførere over hele landet for et par år sida, fra alle partier, gikk i tog for Nathan, Yalda og hundrevis av lengeværende asylbarn, virket det som et veiskille i asyldebatten. Selv om nordmenn ønsker en streng asylpolitikk, kunne man fra høyre til venstre enes om at det er hjerteskjærende urimelig å forvise barn som er født og oppvokst i Norge. Som er vel integrert og har røtter her. Som er fra Bergen, ikke Etiopia.

Både lokalbefolkning og lokalpolitikere slo ring om sine asylbarn. Det er slik politikk skal virke i praksis. Tåler den ikke møte med enkeltskjebner, må den endres. Ferdig med den saken.

Den nye regjeringen tok angivelig signalene og skulle vektlegge hensynet til barns beste, på selvstendig grunnlag og ikke som vedheng til foreldrene. Helt i tråd med barnekonvensjonen, så det var ikke akkurat som om Norge her var et modig foregangsland, men bedre sent human enn aldri. Det var et år sida. Et år sida KrF-leder Knut Arild Hareide påsto han hadde gjort mer for asylbarna på åtte dager enn SV på åtte år i regjering. Et år sida Venstre pekte nese av dem som hadde advart mot å samarbeide med Frp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå viser ferske tall fra Politiets Utlendingsenhet (PU) at regjeringen ufortrødent fortsatte å sende ut lengeværende asylbarn, og det i stadig raskere tempo. Hittil i år er 75 lengeværende asylbarn, det vil si barn som har vært i landet mer enn tre år, tvangsutsendt. 32 av dem bare i september. Det er som om fakkeltogene aldri fant sted, som om avtalen mellom regjeringen og støttepartiene var rent skuebrød.

Samtidig som barn født og oppvokst i Norge ble skyflet om bord i fly på Gardermoen, forsikret justisminister Anders Anundsen i trontaledebatten på Stortinget at det ikke var lagt noen politiske føringer om at lengeværende barn skulle prioriteres for uttransport. Det mente han ville være helt uakseptabelt når regjeringen har en avtale med Venstre og KrF om en ny praksis. Det er jeg helt enig med justisministeren i. Det skulle tatt seg ut om regjeringen ba PU skynde seg med å sende ut denne gruppen asylbarn før forskriften formelt ble endret slik at flere fikk bli. Det ville grense til maktmisbruk, og en slik arroganse skal man ikke tiltro regjeringen.

Likevel har utsendelsene skjedd i et påfallende tempo. Det må vel bero på en misforståelse, eller bety at PU har handlet i strid med regjeringens ønske?

Neida, Frp?s innvandringspolitiske talsmann, Mazyar Keshvari, mener kritikken fra støttepartiene er spill for galleriet. I et intervju med Dagsavisen kaller han KrF "et lite tulleparti" uten "all verdens ryggrad". Det er uttalelser som sikkert skaper godstemning i budsjettforhandlingene som tar til mandag. Regjeringen får bare håpe det lille tullepartiet KrF vet å vende det andre kinnet til, og asylbarna at Keshvari tar feil om ryggraden.

Men talsmannens holdning bør ikke overraske. Regjeringens forslag til en varig asylbarnløsning har møtt massiv kritikk fra fagmiljøer, jurister og frivillige organisasjoner. De mener forslaget svekker asylbarnas rettssikkerhet, stikk i strid med intensjonene i avtalen som ble presentert for et år sida.

Regjeringens mål er klart; den ønsker fortgang i utsendelser slik at det i framtida ikke vil være lengeværende asylbarn i Norge. Det er en politisk ambisjon som er salgbar, men som regjeringen vet er vanskelig å gjennomføre i praksis uten at det går på bekostning av rettssikkerhet og menneskerettigheter. Avtalen om lengeværende asylbarn var derfor en realistisk grensesetting som dessuten beroliget velgere som ikke har mage for asylpolitikkens brutale konsekvenser.

I dag møtes fakkelbærerne igjen over hele landet til støtte for rettshjelp til asylbarna. De har innsett at politiske avtaler ikke er til å stole på. Jurister må overta forsvaret av en human asylpolitikk.

Det er et sviende nederlag for politikken.     

Lik Dagbladet Meninger på Facebook