KOMPLISERT: Stein Winge og Anders Baasmo Christiansen som far og sønn i «Koselig med peis».
KOMPLISERT: Stein Winge og Anders Baasmo Christiansen som far og sønn i «Koselig med peis».Vis mer

Koselig med familie

Mye god dialog og fine skuespillere i «Koselig med peis», en utypisk norsk dramaserie.

TV: Den oppsmuldrete familien Brock-Hansen bor i en småby utenfor Oslo som alle med IQ over 40 forlater før de er myndige, ifølge Terje (Anders Danielsen Lie), familiens misantropiske sønn. Terje har ikke forlatt byen, men føler seg smartere enn de fleste og har gitt ut ei bok om den vestlige grådighetskulturen, «Alle mater den feite gutten». Han har slitt i fire år med oppfølgeren, som skal handle om indignasjon.

Den andre sønnen, Georg (Anders Baasmo Christiansen), kommer hjem på besøk for å fortelle foreldrene at han skal bli far. Først besøker han mor (Tone Danielsen), som bor sammen med sin nye kjæreste, Liv. Problemene oppstår når han ringer på i barndomshjemmet, der faren har isolert seg. Frank Brock-Hansen er en uspiselig person som har mistet advokatbevillingen og sliter med alvorlige psykiske problemer.  

Himmelgrå  
Ingen har lyst til å ende opp som familien Brock-Hansen. Likevel er det mange som kan kjenne seg igjen, selv om «Koselig med peis» setter ting på spissen. Faren hakker ondskapsfullt på Georg, slik han alltid har gjort, men Georg takker ja til å bli hans hjelpeverge. Frank kan ikke overlates til seg selv, mener Georg: «Det er ikke sånn familier gjør!»  

Jeg skal ikke påstå at serieskaperne og regissørene (Thomas Seeberg Torjussen, Daniel Voldheim og Anne Sewitsky) viser fingeren til «Himmelblå» og annen ufarlig sorgmunterhet, men de tilstreber en annen form for realisme enn vi er vant til fra NRKs dramasatsinger. Denne realismen innbefatter håndholdt kamera, gustne gardiner, pistrete hårvekst og triste møbler, men også innblikk i Franks paranoide sinn og Georgs livlige fantasi — han skriver blant annet en dagbok til sin ufødte sønn, Joakim.  

Latterlig  
Skuespillerprestasjonene er gode over hele fjøla, men spesielt Baasmo Christiansen klarer å skape en rørende karakter som vil det gode. Dessuten må manuset berømmes: Dialogen er den beste jeg har hørt på lenge i en norsk tv- eller filmproduksjon og det oppstår en rekke lattervekkende situasjoner. Samtidig synes jeg fortellingen begynner å miste energi i den femte av de seks timelange episodene. Surrealismen tar overhånd, bifigurer kommer og går og jeg bryr meg mindre om utfallet. Men det skyldes kanskje at jeg fordøyde hele serien i løpet av to kvelder. Se selv!