Koselig og koketterende

Mens Peter Laugesens til dels insisterende diktsamling «Pjaltetider» trues av til tider manglende kritisk kunstnerisk distanse mellom forfatteren og diktet, er Kirstens Hammanns punktroman «Bannister» så full av fiksjonslek at den kunstneriske distansen truer med å få boka til å virke ironisk uforpliktende.

Peter Laugesen (f. 1942) kan trygt kalles en forgrunnsfigur, og etter hvert også en veteran, i dansk litteratur. Han debuterte i 1967 og har siden utgitt over 40 diktsamlinger og oversettelser. Ved flere anledninger har han vært oppe i tre bøker i året, noe som kan få en norsk puritaner til å tenke at her har det virkelig gått fort for seg. I 1985 mottok han Det danske Akademis Beatrice-pris, og i 1992 Akademiets store pris. Han ble innvalgt i Akademiet i fjor.

Tilgjengelig

«Pjaltetider» er en umiddelbar og tilgjengelig diktsamling, der Laugesen forankrer det meste i sin egen enkle tilværelse, som likevel ikke er så enkel at ikke omverdenen og dens historie trenger inn. I et av de etter min mening beste diktene gjør han det selv klart hvor i det litterære landskapet han befinner seg.

Emner og den slags. Hvad skriver jeg om?

Vesteuropæer med nordisk accent. Ødelægger

av jordens skatte. Hus med udsigt. 53

næsten 54. Ikke andre problemer end dødsangsten.

Det «jeg-et» diktene gestalter, er Peter Laugesens eget, og leseren følger ham i omtrent et år. I stort og smått. Her finnes det flere dikt om det å skrive, om barndommen, om ungdommen, og ikke minst hvordan den nå lett aldrende mannen betrakter seg selv, kunsten og sin samtid - og bikkja.

Han kan være både melankolsk og forarget. Litt vel enkelt må man kunne kalle hans utbrudd mot avantgarden, og i det hele tatt gjør han det enkelt for seg selv. Jeg synes han er best når han betrakter seg i speilet, fordypet i seg selv, sine nære omgivelser og sin egen historie. Når han snur seg, og skriker mot all elendigheten som villig bretter seg ut, er Laugesen sjelden tilstrekkelig original, hensynsløs eller krass til at påpekningene virkelig blir utfordrende påpekninger som kan provosere fram en ny erkjennelse eller en protest hos leseren. Det som da gestaltes er en dikter som skaper et nytt dikt ut av enhver liten følelse, og diktet reduseres til koselig småprat. Da kommer det dagligdagse i Laugesens lyrikk fram som noe litt for umiddelbart og spontant.

Nye unge danske

Kirsten Hammann (f. 1965) representerer den nye unge danske forfattergenerasjonen som også har nådd et større publikum. I «Bannister» fører hun leseren inn i et surrealistisk univers som likner drømmens, eller kanskje snarere marerittets. Hovedpersonen er den vakre unge kvinnen Ramona, og bokas handling viser hvordan hun famler seg fram til en ny tilværelse, et nytt liv, etter å ha mistet sin mann, som kanskje er drept i en krig.

I korte scener drives handlingen fram i et høyt tempo. Vendingene er mange, leseren er aldri sikker på hvor han befinner seg, verken i tid eller rom, og Hammann legger ut mange sprelske hint og kommentarer til blant annet gresk mytologi, porno- og triviallitteraturen. Her er det altså snakk om stor litterær bevissthet, og en forfatter som ønsker å fri seg fra den tradisjonelle fortellingen og kravene til den.

Fragmentarisk legeroman

I denne romanen er resultatet blitt en form for underholdende fiksjonslek der forfatteren forener kjente grep fra den mer eksperimentelle litteraturen, med triviallitteraturens løsninger og klisjeer.

Dermed frigjør forfatteren seg fra alle krav og gjør sin fortelling ironisk og uangripelig. Hvis jeg f.eks. innvender at språket ligger farlig nær triviallitteraturens eget, så er det nettopp det hun «kommenterer» osv. I en slik form for fiksjonslek er alt tillatt, men Hammann går ikke langt nok i noen retning. Dermed blir boka en uforpliktende og småborgerlig distansert flørt med både den og den som synes passe spennende og passe ufarlig.

«Bannister» minner mest om en fragmentarisk legeroman. Det er naturligvis noe av hensikten. Men en slik liksom-naiv litterær strategi om å tilpasse seg fjernsynssåpenes og triviallitteraturens spilleregler, er ikke å gi litteraturen ny kraft, det er å tilpasse seg underholdningsmarkedets forventninger på en koketterende og uangripelig måte, trygt innenfor sine egne grenser.