Kosen i kulturen

Kos fordrer konsensus, og slik blir den norske kosen ekskluderende og autoritær.

MORGENBLADET 19. mai brakte et intervju med Nina Witoszek, som nylig mottok Fritt Ords Pris. - Kos er en fare her i Norge. Kos kan paralysere, også det intellektuelle livet, sier Witoszek.

Jeg tror hun har rett. Først en personlig historie: For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en elev i den videregående skole som fortalte at han hadde skrevet særoppgave om bøkene mine. Det han også fortalte var at romanen «Amputasjon» var blitt nektet innkjøpt til biblioteket på skolen. I en tid der enhver tenåring har tilgang til nær sagt hva som helst over Internett, er det å få en skjønnlitterær fortelling sensurert vekk fra et skolebibliotek en sjelden og subtil utmerkelse. Jeg var derfor nysgjerrig på hva det var ved boken som gjorde at elevene måtte beskyttes mot den. Forklaringen jeg fikk var at det var blitt advart mot boken på en bibliotekssamling. Den var upassende, forfatteren var «kontroversiell».

Kos er et ideal i Norge. Oppmuntret av diverse bokklubber er Norge stedet der voksne lesere skal kose seg med en god bok. Men hva da med de bøkene som ikke er skrevet for å koses med? De som beskriver sider av virkeligheten som oppfattes som ubehagelige, bøker med et innhold de toneangivende finner moralsk betenkelig? Når det intellektuelle borgerskapet i Norge samles til peiskos på hytta vil det alltid være noen som ikke er invitert, enten de vandrer aleine rundt i skogen eller ligger under en granlegg og tenker sine egne tanker, tanker som bryter med konsensus. For kos fordrer konsensus, og slik blir kosen ekskluderende og autoritær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I FORSVARSDEBATTEN diskuteres «krigens krav». Hva er kosens krav? Litt vennskapelig uenighet kan man tåle så lenge det ikke får konsekvenser. Viktig for kosen er derfor fravær av handling og forpliktende engasjement. Slik har Witoszek rett i at kosen kan paralysere. En grunnleggende mangel på politisk engasjement preger norske forfattere slik de framstår i offentligheten. Som rene lemenflokken skrev forfattere under på enkle paroler mot bombing i Afghanistan og USAs invasjon i Irak, men interessen for landene var et blaff. Man markerte «korrekt» ståsted, men leste seg ikke opp på land og komplekse konflikter eller reiste ut for å hente kunnskap. Kun de færreste hadde brydd seg om hva som skjedde i Afghanistan og Irak før den TV-sendte krigen, og kun de færreste bryr seg i ettertid. Norske forfattere viser liten empati med dem hvis lidelse er lite synlig i nyhetsflimmeret.

Manglende politisk engasjement og deltakelse gjelder også i forhold til hjemlige politiske prosesser. Spiller egentlig noen norsk forfatter en konsekvent og forpliktende politisk rolle i offentligheten? Slik deltakelse er krevende. Det krever tid og kunnskaper og innebærer å ta ansvar, og det passer ikke for alle. Men likevel, hvorfor er en Mario Vargas Llosa på høyresiden i Peru eller en Günter Grass på venstresiden i Tyskland nesten utenkelige overført til en norsk kontekst? Og, på et annet nivå, hvorfor er det så ytterst få norske forfattere som deltar internt i politiske partier og i andre rom der politikken formes? Noen få forfattere er på hils med enkelte politikere, men det langvarige spillet rundt bokavtalen synliggjorde de skjønnlitterære forfatternes ekstreme mangel på kontaktflate og kompetanse opp mot det politiske miljøet. Dag Solstads svar på Morten Meyers omorganisering av bokbransjen i en mer markedsliberal retning var å lage reklamefilm for Bokklubben Nye Bøker (!), det mest korporative systemet vi fortsatt holder oss med, ved siden av landbruket.

« Har du bestilt meg?» sier Solstad i filmen, der han lar seg framstille som en hvilken som helst annen vare.

HOLDNINGSLØSHET hos noen er en del av kosen, mens andre forfattere deltar med meninger i den brede offentligheten. Problemet er at det ofte er uforpliktende. Linn Ullmann og andre forfattere gikk massivt ut mot bombingen i Afghanistan. I hvilken grad gikk de inn i alternativene og satte ord på dilemmaene?

Politisk korrekthet er et slitt begrep, men har likevel gyldighet for å beskrive kosens åndelige klima. Men kanskje er kosen først og fremst manglende evne til å se utover seg selv? Norges størrelse har også betydning. Enten det gjelder forskning eller kunst vil det fort bli tett og trangt i et lite land. Konformitetspresset er stort. De som går mot strømmen bør hegnes om. Men når Foreningen til fremme av sivilt mot, der flere forfattere er med, skal dele ut Zola-prisen gjør de det til mennesker som mener det samme som dem selv. Å være SVer og mot atomvåpen eller biskop og mot krig kan være prisverdig, men det er ikke spesielt modig. Det er rett og slett mainstream, enda en oppfyllelse av kosens krav.

UNDERTEGNEDE savner ikke en programmatisk politisk litteratur. Det jeg savner er et alvor og en åpenhet mot verden i mange av de norske tekstene jeg prøver å lese. Jeg tror alvoret jeg etterlyser er det som springer ut av erfaringer. Politisk engasjement har ofte samme kilde. Siden jeg savner begge deler lurer jeg på om det er en sammenheng.

Under Zapatist-opprøret i Chiapas i det sørlige Mexico kom Octavio Paz raskt på banen, og analyserte situasjonen på en måte som ikke var til å misforstå for hans landsmenn. Paz kan ikke plasseres i båsen «politisk» forfatter, men han hadde et alvor i litteraturen sin, og også i det han uttalte om politikk, som sprang ut av personlige erfaringer, enten de stammet fra den spanske borgerkrigen eller andre frontlinjer. Personlige erfaringer er ofte drivkraften i skapende arbeid, men også i et menneskes politiske engasjement, enten man er forfatter eller tømmerhogger, men å dømme etter de bøkene som utgis, både fortellingenes rammer og refleksjonsnivå, så har norske forfattere opplevd svært lite.

I stedet for erfaringer og alvor er litteraturen vår i økende grad preget av flinkhet, enkle håndgrep som unge mennesker kan erverve seg i stedet for erfaringer og meninger basert på noe annet enn lesing av meningsfellenes bøker. På universitetene kan man studere seg til forfatteryrket, som om kunstnerrollen er noe man utøver i forlengelsen av en tillært tradisjon.

DA MORGENBLADET skulle kåre de ti beste forfatterne under 35, i seg selv et uttrykk for en konsensustanke, innledet avisen det slik: «Det er blitt vår, eksamen er over og sensuren har falt.

Norges ti beste unge forfattere har fått sitt navn på liste og sin CV påskrevet.» Litteraturen er redusert til en eksamensoppgave, forfatteren elev, og Morgenbladet er kosens sensor. Norge har selvsagt forfattere som ikke rammes av kritikken over, forfattere som både skriver godt og har et politisk engasjement. Men mange er tause. Skulle noen forfattere komme i inngrep med makten vil det true kosen. Roy Jacobsens markering av et ståsted som EU-tilhenger til høyre for Arbeiderpartiets venstreside skadet utvilsomt hans litterære standing etter suksessen med Seierherrene. Han begynte å spille en rolle i den politiske offentligheten og ble straffet for det i den litterære.

Norge er et land med sterk økonomi, en godt utdannet befolkning og ytringsfrihet. Som forfatter i Norge er man privilegert. Men vi tar ikke innover oss hvor lite selvfølgelig privilegier av denne typen er i en historisk sammenheng. Et språksamfunn med fire millioner mennesker trenger sine forfattere. Forfatternes krav om bedre personlig økonomi er ikke utidige. Spørsmålet er om ikke samfunnet burde forvente mer tilbake.

IKKE NORSK: Hvorfor er en Günter Grass nesten utenkelig i en norsk kontekst, mens Roy Jacobsens markering av et politisk ståsted skadet hans litterære standing? Forfatteren Henrik Hovland etterlyser alvor i norsk samtidslitteratur.