Kosestund for Doors-fans

«When You're Strange» er mimring uten snakkehoder.

||| FILM: Hvis du synes Jim Morrison er en irriterende, selvdiggende, pretensiøs kvasisjaman av en middels god poet med varig svekket gehør, er ikke Tom DiCillos dokumentar noe for deg. Firfislekongen, liksom?  

Hvis du derimot har hatt våte, psykedeliske pubertetsdrømmer om å være eller være med Jim Morrison, så er «When You're Strange» en kosestund med masse snadder.  

Alle band fra rockens ungdom som i våre pirattider fortsatt selger én million plater i året, fortjener respekt. Og en dokumentarfilm. Det merkelige er at The Doors ikke har fått en før nå. I stedet fikk vi Val Kilmer. Bare av den grunn er det verdt å takke regissør Tom DiCillo, som lagde et par brukbare indiefilmer på 90-tallet.  

Sjeldne klipp
Men The Doors var altså et band, ikke bare en lærbuksekledd provokatør med komp. Ray Manzarek, Robby Krieger og John Densmore hadde bakgrunn fra henholdsvis klassisk piano, flamencogitar og jazz og sammen med rockeguden på vokal skapte de musikk som stadig lever.  

Filmen er tradisjonell, med obligatoriske glimt av Robert Kennedy, Martin Luther King, Vietnam, Kent State og så bortetter, men stort sett hele den halvannen time lange historien består av kjente, mindre kjente og ukjente filmklipp, satt sammen til en noe kaotisk, men underholdende helhet. Filmen rammes inn av klipp fra «HWY» en 50 minutters road movie som Morrison regisserte og spilte hovedrollen i.  

I en av de nydeligste snuttene står Morrison i en klynge av fans før en utendørskonsert og småprater med gutten som selger katalog for oppvarmingsbandet, The Who. Et solfylt slør av uskyld preger stemningen. Det skulle raskt forsvinne, for som det heter i tyggisreklamen: Når syrenivået stiger i hodehulen, kan du ende opp som Jim Morrison.  

Johnny Depp
DiCillo leste opprinnelig kommentarene selv, men fikk kritikk etter Sundance-premieren for sin monotone stemme, så Johnny Depp steppet inn, slik han gjerne gjør når sterkt medisinerte 60-tallshelter skal dokumenteres uten ironi.  

Men hvorfor på kino? Fordi 68-ere liker å mimre. Fordi seinere generasjoner gjerne har hatt en Doors-fase i tenårene. Fordi filmen gir et fint tidsbilde. Og fordi DiCillo har latt være å putte inn et eneste snakkende mimrehode.