Kosmetisk medisin - helse eller marked?

Det har i de siste årene oppstått et voksende marked for kosmetisk behandling, som har til formål å gjøre folk mer fornøyde med sitt utseende. Arbeidet gjøres oftest av kosmetologer, men blir etterhvert i økende grad også utført av leger med ulik spesialistutdannelse som plastikkirurger, hudleger, og andre leger med interesse for dette.

Det har vært liten debatt omkring etiske aspekter ved denne utviklingen, antagelig fordi arbeidet foregår i den private sektor av helsevesenet.

I høst blir det første kurs for norske hudleger i kosmetisk medisin arrangert. Er det et tegn på bevegelse i skillelinjene mellom kosmetisk behandling med skjønnhetsmål og medisinsk behandling med helsemål?

På det personlige plan finnes det neppe noe mer universelt menneskelig enn å være opptatt av eget utseende, og også å oppfatte deler av sitt ytre som mangelfullt. Det gjenspeiles i de til dels grusomme prosedyrer mennesker til alle tider har underkastet seg for å tilpasse utseendet rådende kulturelle normer, og at vi i Norge bruker ca. 5 milliarder kroner årlig på kosmetikk og kroppspleieprodukter.

Kosmetologien - kunsten å forskjønne - er ikke er en profesjon, men en bransje som mer og mer ikler seg biologiens og medisinens vokabular. Den leverer produkter som skal forskjønne vårt eksteriør, som en del av vårt kulturelle uttrykk. I det kosmetologiske marked leveres et produkt til en kunde, der begge parter har en ganske likeverdig posisjon, og dette er for meg etisk lite problematisk. Hvis derimot markedet i økende grad tilbyr teknologisk avansert kosmetisk «medisin» i form av kirurgiske og medisinske metoder og prosedyrer, og høyt kvalifiserte offentlig utdannede leger velger å bruke sin spesialistkompetanse på dette framfor vanlig helsearbeid, kan det oppstå uønskede effekter. Vi har allerede en mangel på spesialister innen fagområdene plastikkirurgi og hudsykdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det som skiller kosmetisk legearbeid fra vanlig helsearbeid, og hvordan endres lege- og pasientrollene i en kosmetisk behandlingsituasjon? Kosmetisk medisinsk behandling kan defineres som inngrep som har til hensikt å endre utseende uten at det er sykdom, skade eller lyte som behandles etter etablerte faglige normer. Et eksempel er behandling av «det aldrende ansikt», dvs. fjerning av rynker, pigmenteringer m.v. ved f.eks. gjennomføring av en kontrollert kjemisk etsing av huden eller laserbehandling.

«Det aldrende ansikt» kan brukes til å belyse kosmetisk medisinsk praksis' uklare etiske grunnlag. Fordi det er helsepersonell (leger) som utfører arbeidet, kan vi først se på om det er mulig å vurdere kosmetisk behandling som vanlig helsearbeid: Kan kosmetisk behandling legitimeres som helsefremmende? I et perspektiv kan man betrakte «det aldrende ansikt» som en somatisk sykdomsprosess. Men på hvilket tidspunkt starter denne sykdomsprosessen? I puberteten eller i overgangsalderen? Et slikt perspektiv sykeliggjør hele modningsprosessen som livet er, og undergraver vår oppfatning av aldring som en naturlig del av livet.

Et annet perspektiv er å betrakte «det aldrende ansikt» som en psykisk lidelse: Hvis noen etter en behandling blir mer fornøyd med seg selv, da må vel denne effekten kunne sees på som et helsemål? En amerikansk plastikkirurg legitimerer sitt virke på denne måten: «If you are happy - I am happy.» Klienten er blitt psykisk syk pga. sitt mangelfulle utseende. I dette tilfellet setter man et likhetstegn mellom lykke og helse, hvilket er problematisk. Lykke er et flyktig og subjektivt begrep. Det oppnåes på svært mange andre måter, og kan neppe sies å være et legitimt helsemål. I så fall vil medisinen favne for mye. Det psykiske perspektivet forutsetter videre at klientene er blitt til pasienter. De er blitt psykisk syke, men tilbys paradoksalt nok somatisk (kirurgisk) kosmetisk behandling. Mange vil ta avstand fra å bli sykeliggjort på denne måten, og somatisk (kirurgisk) behandling av psykiske lidelser er foreløpig ikke akseptert medisinsk praksis.

Når folk rammes av sykdom vil legen, i tillegg til å vurdere funksjon, også vurdere nødvendigheten og helsenytten av behandlingen. Man vil kunne velge å ikke behandle en rekke tilstander som er til å leve med, til tross for en viss grad av plage. Innen kosmetisk medisin gjøres få slike vurderinger. Jeg synes det er vanskelig å legitimere kosmetisk medisinsk behandling ut fra de to nevnte helseperspektiv, og skisserer et tredje perspektiv: Ved å se bort fra at den kosmetiske terapeut er en lege, kan man oppfatte det hele som en kontrakt mellom to aktører: Målet er gjensidig nyttemaksimering: Legen definerer seg i dette perspektivet som en likeverdig partner med klienten, som ikke lenger er en pasient, men en person som man inngår en rent forretningsmessig avtale med. En viss mengde skjønnhet kjøpes for et litt større antall kroner, med tilhørende effekter og bieffekter på kropp og sjel. Innenfor en slik kontraktuell ramme kan klientens økte selvtilfredshet med eget ytre sees på som et mål. Og begge parter kan bli såvel lykkelige som mindre lykkelige, hvis forventningene ikke innfris.

Men hvilket innhold har pasient- og legerollen i et slikt markedsperspektiv? Legen som helsearbeider handler utfra et Hippokratisk helhetssyn, med basis i en profesjonell vurdering, hvor flest mulig faktorer inkluderes. Pasientens nytte av behandlingen skal veies opp mot eventuelle farer. Vanligvis innebærer dette å gjøre noe som bedrer pasientens somatiske eller psykiske funksjon, der denne er forstyrret av sykdom eller skade. Plastikkirurger i sykehus foretar rekonstruksjoner av vårt utseende etter bl.a. misdannelser, skader eller kreftsykdommer. Ved estetisk behandling foreligger det derimot ikke et liknende funksjonstap, og det er relativt snevre skjønnhetsmål som dominerer.

Mye tyder på at folk flest oppfatter kosmetisk medisin som et kommersielt marked der de betjener seg av et teknisk tilbud som foreligger. Brukerne definerer seg ikke som pasienter, men som skjønnhetstrengende, og definerer selv behovet for inngrepet. Men er man da klar over at man i dette kontraktmessige forholdet faktisk ikke lenger kan forvente at legen fyller den legerollen man vanligvis møter som pasient, og at man står overfor en lege som opptrer på kanten av sin ordinære yrkesrolle? Den kosmetiske klienten har forlatt pasientrollen, og mistet de rettigheter som ligger i å ikke være en likeverdig partner. I pasientrollen ligger en forutsetning om å bli respektert som syk, sårbar og hjelpetrengende, med rettigheter som den svake part i forhold til behandlerne. Tilsvarende vil legen i denne kontraktuelle transaksjon ikke nødvendigvis ha nødvendig autoritet eller forpliktelse til å unngå at klienten blir utsatt for risikofylte prosedyrer, ettersom det er klienten selv som definerer hva som er rimelige omkostninger for oppnå sine skjønnhetsmål. For å sette det på spissen - hvis klienten ønsker å operere inn et arr på kinnet og påstår å bli lykkelig med det - hvem kan bestride hans lykke?

Det kosmetiske markedet er perfekt som marked, fordi moten er basert på illusjonene om den evige lykke og ungdom, og skjønnhetsmålene er alltid i endring. Store bryster i år, små om fem år. Videre er skjønnhetsmoten et elitefenomen - når tilstrekkelig mange har fått utført ønskede korrekturer i henhold til den estetiske trend, vil moten allerede befinne seg et annet sted. Desto mer som utføres, jo mer øker intoleransen mot ytre avvik. Hvorfor får du ikke gjort noe med den nesen? I Asia er det flere plastikkirurger som lever av å «korrigere» skjeve asiatiske øyne til den vestlige norm enn vi i Norge har til å behandle syke.

Min oppfatning er at estetisk behandling vanskelig kan legitimeres utfra annet enn et kontraktuelt markedsperspektiv, med mindre vi inkluderer lykke og skjønnhet i selve helsebegrepet. Gjør vi det, prioriteres de syke bort, så lenge leger ikke er i overskudd. Vi vil i de kommende år få piller som gir mer hår, lasere som fjerner hår permanent og metoder som gjør at vi kan se ti år yngre ut enn vi egentlig er. Det kan gjøre noen av oss lykkeligere, men det bør kanskje ikke forveksles med at folks helse blir bedre?