Kosmisk actionpoesi

Min eneste innvending mot «Gravity» er at kinolerretet blir for lite.

FILM: Ryan Stone (Sandra Bullock) og Matt Kowalski har dratt på en ukestur med romferge til Hubble-teleskopet for å utføre vedlikehold. Dette er ingeniør Stones første tur, etter et halvt års trening, mens den garvede skutekaptein Kowalski er på sin siste utflukt. Han svever omkring på solid rutine og forteller gjerne gode historier som Ed Harris og alle på linja fra Houston har hørt altfor mange ganger.

Mens Stone mekker på Hubble, får de vite at en rakett har truffet en russisk satellitt og forårsaket en kjedereaksjon av store mengder vrakdeler som vil komme mot dem i mange tusen kilometer i timen. Kaos følger. Farlig vakkert kaos.

Ingen tenkt framtid
«Gravity» er ikke science fiction, selv om Wikipedia mener så. En film blir ikke science fiction bare fordi den foregår utenfor jordas atmosfære. «Gravity» inneholder både vitenskap og fiksjon, men alle høyteknologiske duppedingser i filmen er allerede oppfunnet. Det samme er Hubble-teleskopet og Den internasjonale romstasjonen, som vi også blir kjent med. Ei heller møter vi romvesener av noe slag.

«Gravity» skildrer ingen tenkt framtid og derfor har eksperter påpekt flere vitenskapelige feil ved satellittbaner og annet, feil som Cuarón vedgår å ha ofret for fiksjonens skyld. En klok prioritering.

«Gravity» er en overlevelsesfilm som foregår et stykke utenfor jordas atmosfære, et kaldt sted uten tyngdekraft og oksygen. Den er like mye sci-fi som «Cast Away» er fantasy. Begge filmene handler desto mer om overlevelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ryster og griper
Sammen med kompisene Guillermo del Toro og Alejandro González Inárritu utgjør Cuarón «The Three Amigos of Cinema». Han har vist stor variasjon i sitt valg av prosjekter, fra en moderne versjon av Dickens i «Store forventninger», via brusende erotikk i «Og mora di også» og magi i «Harry Potter og fangen fra Azkaban» til apokalyptisk humanisme i «Menneskenes barn». Det er derfor intet sjokk at han i mange år har arbeidet med å virkeliggjøre en romodyssé om to mennesker i vektløse vanskeligheter.

Når det endelige resultatet er blitt så vellykket, skyldes det ikke minst at Cuarón har vært venner med filmfotograf Emmanuel Lubezki sida tenåra og at dette er den sjette filmen de lager sammen. Filmen veksler virkningsfullt mellom det nære og det fjerne, det intime og det kosmiske og kombinerer det fysisk brutale med det uendelig vakre på en måte som framkaller lamslått beundring. Det er både rystende og etter hvert gripende å se Bullock kjempe for livet med en fantastisk lyssatt jordklode som bakteppe.

Perfekt Bullock
Jeg skal ikke avsløre for mye, men Bullock er filmens definitive sentrum. Clooney svever litt mer omkring, i dobbel forstand, men han har en tillitsskapende «aura» som gjør ham perfekt for rollen.

Når man lar seg rive med av Bullock i hovedrollen, er det vanskelig å se for seg at både Angelina Jolie og Natalie Portman ble tilbudt rollen før henne, mens Marion Cotillard, Scarlett Johansson og Blake Lively ble testet ut. Bullock demonstrerer et bredt register, tar oss med på en minneverdig emosjonell reise og bidrar til å gi «Gravity» en tyngde som merkes lenge etter at man forlater kinosalen og kjenner at kroppen er tilbake på jorda, med lufta full av oksygen og greier.