Kosmisk undring

Tone Hødnebøs diktsamling «Pendel» bæres av en ytre struktur, et reisverk. Boka er delt inn i sju avdelinger, hver avdeling består av sju dikt.

Men innenfor dette reisverket møter vi et diktersinn som ikke fanges inn i noe system eller noen lovmessighet. Hvert enkelt dikt gir inntrykk av at vi har med en sinnets utsatthet og ubeskyttethet å gjøre. «Stjerner faller», «kloden dreier», «årene forsvinner». Slike formuleringer forekommer hyppig hos Hødnebø. Og det er ikke de astrofysiske kjensgjerninger som interesserer, men sinnets varhet for kosmiske forhold, de store bevegelser i tid og rom.

Vi medopplever i hennes dikt en mangel på feste. System, ideer, verdenssyn gir ingen form for holdepunkt. Vi finner ikke fast grunn under føttene: «For det som fantes var planløst/ elementer som ikke finner/sin plass i systemet,/som ikke finner sin plass/og som derfor ikke finnes?»

Fobi

En struktur kan også fungere som et gelender, en beskyttelse. I samlingens første og siste dikt, (pendelbevegelsens ytterpunkt), finner vi begrepet «ideen om verden». Men det er en idé som jo ikke fastholdes. Og i bevegelsen mellom er det som om vi mister festet. Vi skal til å falle. Hødnebøs dikt inngir oss en merkelig fobi. Den minner om svimmelhet.

Overraskelse

Men selve pendelbevegelsen er lovmessig. Den følger en akse. Og det midterste diktet, det fjerde i fjerde avdeling, heter «I verdens akse». Det er et dikt om fallet, ikke ut i det store intet, men i, og det er en overraskelse: «det er like før jeg faller av/slik som de andre tingene, like før/jeg ramler hodestups//i fanget på en gud/som tenker hurtigere enn alt annet,/og kan forestille seg oss.» Guds fang! Redningen dukker opp som en deus ex machina. Jeg aner en filosofisk legning hos Hødnebø. Men språket hennes befinner seg så definitivt i poesiens domene. Vi føler oss fram med hennes dikt. Og det er dikt som vinner seg ved gjentatt lesning.