For alle nordmenn som i sommerferien har vært utenfor Norges grenser eller hatt kontakt med medier og mennesker fra andre land, er det en underlig opplevelse å komme tilbake til den norske valgkampen. Temaene som står på dagsordenen - bedre skole, barnehager, et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå - er viktige nok, ja rett og slett en hygienefaktor for et moderne samfunn. Men er det dette som er demokratiets misjon - å forsøke å skape mest mulig diskusjon om saker som i bunn og grunn handler om forholdsvis begrensede justeringer på statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside? Hvis det skal fortsette slik i ukene fremover, bør ingen bli overrasket hvis det skulle vise seg at valgdeltakelsen blir lav, og den politiske interessen fortsetter å synke - selv om vi kan synes det er morsomt og avkoplende å delta i terningkast og rangering av kjendisenes deltakelse i de utallige valgkampduellene.

En av grunnene til den påtagelige avpolitiseringen er det jeg vil kalle «globaliseringens tvangstrøye»: Forestillingen om at vi ikke har noe valg. Derfor finnes i dag knapt et tema på den politiske dagsordenen som ikke blir fremstilt som et nasjonalt svar for å møte «globaliseringen»: Kampen om Storebrand. Børsnotering av Statoil. Privatisering av Telenor. Konkurransedyktige skatter og avgifter. Digitalisering av NRK. Opprustning av utdanning og forskning. Avpolitiseringen av den nasjonale debatten er intet særnorsk fenomen, men minner til forveksling om debatten i resten av den rike verden. Derfor vil valgdeltakelsen og det partipolitiske engasjementet fortsette å synke, helt til partiene makter å svare på den nye globale virkeligheten med å utvikle en «kosmopolitisk agenda» for det 21. århundre.