Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kosovo - venstresidas krig

NATOs krigføring i Jugoslavia over Kosovoalbanernes grimme skjebne illustrerer med økende tydelighet et interessant poeng: Idealene om rettferdighet, selvbestemmelse, anti-imperialisme, individers rettigheter etc etc som på 60- og 70-tallet kunne mobilisere en hel generasjon ungdommer til kamp mot undertrykkelse og maktbrynde, har nå fått et endelig gjennomslag på regjeringsplan i de ledende vestlige stormaktene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av denne grunn er det nå mulig for de vestlige regjeringene med NATO som militært redskap, å gå til krig mot Serbia for å forsvare disse idealene mot dét regime i Europa som gjennom de siste ti årene mest eklatant har tråkket på dem.

I Europa har internasjonal politikk helt siden Westfaler-freden vært underlagt den rasjonelle politikks domene med statenes nasjonale interesser som utgangspunkt og med «statsraison» som ledende prinsipp. Bare sporadisk har idealer fått gjennomslag på den politiske dagsorden - i 1776, 1789, 1848, 1918 ...., men hver gang har nedturen kommet med gjenetablering av den gamle orden, eller en ny, hvor statsinteresser og «realpolitik» har fått dominere. Det fremste uttrykk for denne tilstand av statssuverenitet er «ikke-intervensjonsprinsippet» - det at andre stater eller overnasjonale organer ikke har noe å gjøre med statenes indre anliggender. Dette prinsippet bygger på at det internasjonale systemets orden og stabilitet på lang sikt best sikres dersom det overlates til seg selv og sin egen virkemåte hvor motmakt møter makt med maktbalansen som ordnende prinsipp.

NATOs krig i Jugoslavia er imidlertid ikke en krig for statsinteresser, men for idealer. Et regime som velger å gå til krig mot sin egen befolkning skal ikke lenger kunne gjøre dette ustraffet med de andre statene på behørig avstand som tilskuere, slik det skjedde bl a i Sovjetunionen under Stalin, i Spania under Franco eller i et utall andre land. På denne måten går det en ubrutt linje fra blokadebryterne i Den internasjonale brigade under den spanske borgerkrigen til NATOs bombeangrep mot Jugoslavia. Krigen er dypest sett et produkt av en moralsk grunnholdning som best er formulert av Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Nettopp den generasjonen som tok dette som sitt moralske credo og i sin tid brukte det som våpen i sin kamp mot kyniske og snevre statsinteresser, er det som nå slipper kampfly løs på den serbiske staten og dens undertrykkelsesapparat.

Med dette utgangspunktet er det ikke til å forundres over at krigen i Jugoslavia har skapt sjelekvaler i den hjemlige politiske andedam, særlig på den tradisjonelt NATO/USA-fiendtlige venstresida. Alle forsøk på å resonnere med Milosevic var utprøvd; det eneste uprøvde var tvang. Å gjøre noe annet, uansett hva motivene måtte være, ville ha som konsekvens at Kosovos befolkning ble overlatt til sin skjebne, som ville være døden eller et liv i eksil. Det er nemlig liten grunn til å tro at det serbiske regimet frivillig kan akseptere noe mindre enn full kontroll over Kosovo, noe som på lang sikt ikke er mulig med en dominerende albansk befolkning. Altså, albanerne må ut. Med sin støtte til NATOs bombing følger dermed tidligere NATO-kritiske røster i bl. a. SV bare sine egne prinsipper til deres logiske konsekvens - om enn resultatet blir paradoksalt - selv om dette medfører å «tråkke med piggsko i partiets sjel», for å låne Kristin Halvorsens uttrykk fra partiets landsmøte.

Stilt overfor dette dilemmaet blir det noe hjelpeløst patetisk over protestene mot NATOs krigføring. Kravet om betingelsesløst å stoppe bombingen og returnere til forhandlingsbordet - slik det ble krevd av Hallvard Bakke i Dagsavisen 19. april - kan bare betraktes som et kraftløst forsøk på å vri seg ut av sitt eget moralske dilemma - det å ville målene, men ikke midlene. (Kan noen virkelig tro at det vil bli fred i Kosovo om bombingen stoppes?) Hvor moralsk bankerott denne posisjonen er, blir imidlertid først klart når en betenker kostnadene dette vil medføre - ikke for seg selv, men for den albanske befolkningen som nå er drevet ut fra sine hjem.

En snedig vri på anstrengelsene for å komme seg ut av sin moralske knipe, kunne imidlertid for en tid tilbake studeres i Dagbladet - forfattet av Erling Folkvord. For å kunne holde sin egen moralske fane oppe uten besmittelse fra USA og NATO kan han ikke akseptere at disse er styrt av de samme edle motiver som en selv. Følgelig må en konstruere seg et bilde hvor idealene bare er skalkeskjul for onde hensikter. Resonnementet er at stormakter alltid begrunner sine handlinger ideelt, mens de virkelige motivene er å styrke ens egen makt og innflytelse over andre. Folkvord nevner to eksempler: Italias angrep på Etiopia i 1935 og Japans okkupasjon av Mandsjuria i 1931, som begge var begrunnet ut fra ulike ideelle motiver. (Han kunne forøvrig like gjerne ha nevnt dusinvis andre.) At stormakter kan føre en idealistisk motivert politikk er idag imidlertid like reelt som det er ubegripelig for folk av Folkvords støpning. Av samme grunn røper parolen «Kamp mot USAs imperialisme - Stopp

bombingen» - hovedparolen i årets 1. mai-tog i Oslo - en slående mangel på konsistens. Bombingen er nemlig ikke et produkt av imperialistiske fremstøt, men et moralsk begrunnet felttog for menneskerettigheter.

Hva så med virkningen av NATOs bombekampanje mot Serbia? En politikk kan nemlig bare bedømmes som moralsk god dersom den på lang sikt skaper flere gode konsekvenser enn onde. Her er det klart at det moralske regnskapet i Kosovo enn så lenge neppe kan gjøres opp med positiv sum. Når en først har heist den moralske fane er imidlertid alternativet til engasjement bare ett, nemlig å vende tilbake til tradisjonell «realpolitik» med statsinteresser som ledemotiv. En slik politikk kunne ha forhindret den ene av de to krigene som idag utkjempes i Jugoslavia - NATOs luftkrig mot Serbia - men ikke Serbias krig mot Kosovos befolkning. Den siste er en total krig hvor det kun står om seier eller betingelsesløs underkastelse.

Det er interessant, men ikke overraskende, at en «maktpolitiker» som Henry Kissinger har føyd seg til kritikerne av NATOs handlemåte ut fra det synspunkt at Kosovo ikke berører noe NATO-lands nasjonale interesser. (Han føyer imidlertid til at når NATO nå først har engasjert seg må alliansen stå løpet ut ellers vil troverdigheten være forspilt.) Velger man en slik holdning må man imidlertid også akseptere at statenes suverenitet må være overordnet enkeltindividers frihet og trygghet. Av samme grunn er det grunnleggende ulogisk å være tilhenger av at Augusto Pinochet stilles til ansvar for sine ugjerninger begått som statsleder i Chile, og samtidig protestere mot NATOs krig for Kosovo.

Valget står altså mellom rettferdighet og fred. I dette ligger et mer grunnleggende spørsmål. Hva er det som på sikt vil føre til minst ødeleggelse av menneskeliv og materielle verdier - en idealistisk politikk for rettferdighet eller maktbalansepolitikk for å sikre stabilitet i statssystemet? Svaret på spørsmålet finnes ikke. «Statsraison» forutsetter at en ser på enkeltindivider som uvesentlige brikker i et kynisk spill der statenes interesser dominerer. Idealisme forutsetter derimot at en er villig til å gå til kamp for å hindre overgrep og gjenopprette urett som er begått. Problemet her er imidlertid at kriteriene for hva som berettiger innsats og hva som ikke gjør det, ikke finnes. Følgelig vil en idealistisk politikk raskt kunne kjøre seg fast i inkonsistenser av typen «hvorfor forsvare albanerne, men ikke kurderne?» Men nå har jo internasjonal politikk aldri vært utpreget konsistent. En dreining av internasjonal politikks modus operandi i idealistisk retning vil ikke desto

mindre - om en skal være rimelig konsekvent - nødvendigvis medføre en mer aktivistisk utenrikspolitikk for idealenes fanebærere og mer, ikke mindre, krig enn om den distanserte fornuft hadde fått styre.