Kosovo – mot ny krise?

Kosovo, Serbias sydlige provins, har i åtte år vært styrt som et FN-protektorat etter at NATO intervenerte for å stanse Milosevic-regimets menneskerettighetsovergrep mot den hovedsakelig etnisk albanske befolkningen i 1999. I det internasjonale samfunnet er det bred enighet om at dette ikke er en holdbar situasjon. FN har det siste året derfor søkt å definere Kosovos framtidige status gjennom forhandlinger ledet av den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari. Hans forslag, som ble presentert til Sikkerhetsrådet tidligere i vår, la opp til såkalt «supervised independence». Dette innebærer at Serbia mister formell suverenitet over Kosovo, og at EU tar over mye av det ansvaret FN har hatt til nå for å sikre fortsatt demokratisering og beskyttelse av spesielt den serbiske minoriteten.

Mens planen ble godt mottatt av det kosovoalbanske lederskapet har den blitt forkastet av Serbia. Serbia tilbyr i stedet Kosovo maksimal autonomi, men ikke uavhengighet som kosovoalbanerne krever. Med henvisning til FN-pakten sier Serbia at intet land kan bli fratatt noe territorium mot sin vilje. Fra dette ståstedet har Serbia utvilsomt et godt argument.

Svakheten i Serbias argumentasjon for å beholde Kosovo er at de aldri har kommet opp med noe konkret forslag på hvordan de nærmere 2 millioner albanere i Kosovo skal kunne bli integrert inn i den serbiske stat. Der er nemlig begge parter enige, ingen vil ha noe med hverandre å gjøre. Derfor ser blant annet ikke Serbia for seg at kosovoalbanerne skal få stemmerett til det serbiske parlamentet. Forutsetningene for den klassiske definisjonen av staten som en kontrakt eller et tillitsforhold mellom myndighetene og folket er altså ikke tilstede. Serbias krav om fortsatt suverenitet over Kosovo er derfor verken realistisk eller helt oppriktig. De vil ha territoriet, men ikke befolkningen, og det er et noe tynt argument i det 21. århundres Europa.

Dessverre har Kosovo-prosessen også negative implikasjoner internt i Serbia. Den nasjonalistisk-konservative statsministeren Vojislav Kostunica har det siste året nær sagt brukt all sin energi på Kosovo. Dette på bekostning av prekært reformarbeid innen rettsvesen, økonomi og administrasjon. I tillegg har den politiske atmosfæren i Beograd hardnet til. Det er knapt rom for dissens eller åpen og reell debatt om Kosovo-spørsmålet. De få som har turt å ytre kritiske bemerkninger har blitt bryskt avfeid som antipatriotiske og det som verre er. I et land som begynte sin demokratiske prosess for kun syv år siden, er selvsagt en utvikling bort fra en åpen debatt svært uheldig.

Ahtisaaris forslag er nå gjenstand for dragkamp i FN’s sikkerhetsråd. Mens EU og USA og de andre medlemslandene stort sett er på linje, støtter Russland Serbias posisjon, og truer med veto dersom en resolusjon på linje med Ahtisaaris forslag legges fram. Russland sier de ikke vil stemme for noe forslag som ikke også Serbia støtter, og ber om nye forhandlinger. De viser også til mulige presedenser Kosovo vil kunne ha for andre provinser og territorier i verden, slik som Georgias provinser Sør-Ossetia og Abkhasia. De vestlige land på sin side hevder at Kosovo er et unikt tilfelle uten folkerettslige konsekvenser andre steder. Flere resolusjonsforslag har så langt blitt avvist av Russland, noe som har forhindret en løsning i flere måneder allerede. Russland har imidlertid aldri kommet med noe konkret motforslag til Ahtisaaris plan.

Kosovoalbanerne har så langt forholdt seg rolige. De har forventet seg en løsning før sommeren, slik USA og EU hadde forespeilet dem. Spørsmålet er selvsagt hvor lenge den politiske ledelsen klarer å holde den unge og utålmodige befolkningen i ro. Albanere på Balkan har ved flere anledninger de siste åra erfart at det er først når det kommer til vold at det internasjonale samfunnet virkelig våkner og foretar seg noe. Jo lengre Russland blokkerer en løsning, jo vanskeligere blir det å holde disse menneskene i ro.

Det verste scenariet i den nåværende situasjonen ville være at den kosovoalbanske ledelsen gir etter for utålmodighet og internt press og erklærer seg uavhengig uten ny FN-resolusjon. Det ville kunne åpne veien for at Serbia, med loven i hånd, kan feste grepet om de serbiskdominerte kommunene spesielt i det nordlige Kosovo. Uten et nytt FN-mandat vil det internasjonale samfunnet være relativt handlingslammet og til og med havne i opposisjon til den albanske befolkningen. En eskalering av vold mot utsatte serbiske bosetninger kan igjen forekomme med KFOR som buffer. Nye internt fordrevne flyktninger og de facto utveksling av befolkningsgrupper vil kunne bli neste skritt. I et slikt scenario med nye menneskelige lidelser, ville Kosovo i praksis bli delt. Dette kunne også forpurre fredsprosessene i de albanskdominerte kommunene i det sørlige Serbia, samt i nabolandet Makedonia.

Selv om ikke alle elementer i et slikt scenario trenger å forekomme, så er det dessverre ekstreme grupperinger både blant kosovoalbanerne og serbere som ser for seg en slik «løsning». Dersom det internasjonale samfunnet først skulle miste kontrollen med prosessen, kan utviklingen «på bakken» skje meget fort.

En ny FN-resolusjon er derfor helt avgjørende for å sikre fortsatt stabilitet både i Kosovo og i nærliggende områder, inkludert Serbia.

Russlands plutselige engasjement for Serbia regnes av de fleste observatører for å ha mer å gjøre med Russlands nye behov for å markere seg som en stormakt enn som reelt engasjement for Serbia. Russland bidrar heller ikke med tropper i KFOR, gir ingen økonomisk hjelp til Kosovo, eller har personell i FN der. De har som sagt heller ikke lagt fram en alternativ plan.

Realistisk sett er det vanskelig å tenke seg noen annen modell enn den Ahtisaari la fram.

Dersom ikke Russland blir mer konstruktive i håndteringen av Kosovo vil de også måtte bære en stor del av ansvaret om det skulle gå galt. Det er å håpe at russisk markeringsbehov snarest omstilles til konstruktivt engasjement.

«Albanerne på Balkan har ved flere anledninger de siste åra erfart at det er først når det kommer til vold at det internasjonale samfunnet virkelig våkner og

foretar seg noe.»