Kostbar venting

Vi trenger finansieringsmekanismer som kompenserer for en «empatifelle» der en for stor andel av ressursene styres av følelser.

FØRE VAR: «En katastrofe som aldri fant sted, er dårlig TV. Hvis husene i Oklahoma var bedre bygget for bedre å tåle en kraftig tornado, ville nyhetsinnslagene i mai vært færre» skriver artikkelforfatteren. Foto: Bill Waugh / Reuters / NTB Scanpix
FØRE VAR: «En katastrofe som aldri fant sted, er dårlig TV. Hvis husene i Oklahoma var bedre bygget for bedre å tåle en kraftig tornado, ville nyhetsinnslagene i mai vært færre» skriver artikkelforfatteren. Foto: Bill Waugh / Reuters / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Det er noe med oss mennesker som gjør at vi ikke tar forutsigbare problemer på alvor før det er for seint. Selv når vi kan gjøre en inntast for å unngå en katastrofe, tar vi heller jobben med å rydde opp etterpå.Flommer i Norge, tornadoer i USA og tørkekriser i Afrika er alle hendelser som vil skje hyppigere som følge av klimaendringer. Kostnadene blir større desto dårligere forberedt samfunnet er. Det amerikanske beredskapsbyrået FEMA anslår at hver dollar investert i å forebygge naturskader kan spare samfunnet for fire dollar i erstatninger. FN anslår at det er sju ganger dyrere å gi nødhjelp i en humanitær krise enn å hjelpe på forhånd. Cares beregninger fra Niger i 2005 viser at det kostet én dollar per dag å forhindre at et barn ble underernært, mens det kostet 20 dollar hver dag å gi livreddende behandling når det først var underernært.

Så hvorfor bruker vi ikke mer penger på forebygging, slik at vi kan bruke mindre på å redde liv og reparere skader etterpå? Én viktig grunn er at verdien av vellykkede forberedelser er vanskelig å se. En katastrofe som aldri fant sted, er dårlig TV. Hvis husene i Oklahoma var bedre bygget for bedre å tåle en kraftig tornado, ville nyhetsinnslagene i mai vært færre. Det er på samme måte med sultkatastrofer i Afrika. Det er først med TV-bilder av utmagrede barn at de store ressursene settes inn. For å endre dette, trenger vi finansieringsmekanismer som kompenserer for en «empatifelle» der en for stor andel av ressursene styres av følelser, ikke rasjonelle risikovurderinger. Det er ikke noe galt i å ville hjelpe mennesker i nød, men det er bedre om de slipper å oppleve nøden.

Behovet for å bli bedre forberedt på naturkatastrofer vil bli tydeligere for hvert år. Klimaendringer kan for oss i Norge framstå som en fjern trussel, men for dem som hvert år opplever kraftigere orkaner, lengre tørkeperioder og mer uforutsigbar nedbør, er livsgrunnlaget allerede endret. De aller fleste som rammes av klimaendringer, er de som hadde det vanskeligst fra før. Dette gjelder særlig kvinner og barn som lever i fattigdom.Vi står i dag overfor et viktig valg. Vi kan starte en storstilt global dugnad for å hjelpe verdens fattigste til å overleve i et nytt klima. Norge må ta til orde for dette under klimatoppmøtet COP 19 i Warszawa i november. Alternativet er å fortsette å reagere hver gang vi ser folk på TV som har mistet alt etter flom eller tørke. Vi kommer til å se flere og flere av dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.