Koster å redde kloden

Hvem blir den første statsministeren som sier at kampen mot klimaendringene må være en av våre aller viktigste budsjettprioriteringer? spør Geir Ramnefjell.

MENNESKESKAPTE KLIMAENDRINGER: Vi vet nå med enda større sikkerhet at klimaendringene er menneskeskapte. Den norske klimaforskeren Eystein Jansen, som har vært med på å skrive FN-rapporten, sammenlikner det med sannsynligheten for at sola står opp i morgen.AFP PHOTO / NASA/GSFC/Suomi NPP
MENNESKESKAPTE KLIMAENDRINGER: Vi vet nå med enda større sikkerhet at klimaendringene er menneskeskapte. Den norske klimaforskeren Eystein Jansen, som har vært med på å skrive FN-rapporten, sammenlikner det med sannsynligheten for at sola står opp i morgen.AFP PHOTO / NASA/GSFC/Suomi NPPVis mer
Kommentar

Første del av FNs nye klimarapport ble lagt fram i går, og har fokusert på følgende: hvor mye klimagasser kan vi slippe ut hvis vi skal nå togradersmålet - altså at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker med to grader i forhold til førindustriell tid.

Vi er på god vei mot denne smerteterskelen. Temperaturen har allerede økt med mellom 0,6 og 0,8 grader. Gårsdagens klimarapport har utstyrt oss med et slags «karbonbudsjett», som forteller oss hvor mye vi har igjen å bruke, før det går virkelig galt. Det tallet er anslått til 500 milliarder tonn CO{-2}. Hvis vi fortsetter å slippe ut i dagens tempo vil dette har vært brukt opp allerede om 20 år. Er du så gammel at du husker OL på Lillehammer i 1994? Det er omtrent tidsperspektivet.

Klimarapporten er full av tall, så vi må gjennom noen flere. I dag øker utslippene med 3 prosent årlig. FN mener at hvis det skal være realistisk å nå togradersmålet, må utslippene snu i 2020, og så falle med tre prosent i året. Det er dessverre svært ambisiøst.For å illustrere farten på klimaendringene er det nok å vise til stigningen i havnivået: Gjennomsnittlig nivå på havstigning før industriell tid var på 0,2 millimeter per år. Nå er den nesten tjue ganger større - 3,2 millimeter per år. Temperaturøkningen har avtatt noe, men det er på ingen måte snakk om avkjøling. De tre siste tiårene har vært varmere enn noe annet tiår siden 1800-tallet.

Utarbeidelsen av FNs klimarapporter er omtrent det eneste som går på skinner i den internasjonale kampen mot klimaendringene. Tre andre delrapporter legges fram de kommende månedene, som skal danne grunnlaget for det som har vist seg langt mindre vellykket: klimatoppmøtene. Det neste er i Paris i 2015, og dessverre er utgangspunktet akkurat like vanskelig nå som da forhandlingene strandet sist gang - i København i 2009.

Vi vet nå med enda større sikkerhet at klimaendringene er menneskeskapte. Den norske klimaforskeren Eystein Jansen, som har vært med på å skrive FN-rapporten, sammenlikner det med sannsynligheten for at sola står opp i morgen. Men problemet har ikke vært de som vedder på at sola ikke står opp - problemet har vært byrdefordelingen. For det koster å kutte utslipp, og å komme til en politisk enighet om det er en gordisk knute.

En omforent løsning som tar hensyn til historiske ulikheter i utslipp, konkurranseevne, eksisterende næringsliv - og samtidig er politisk spiselig på hjemmebane, virker som en tilnærmet umulig oppgave. Ikke dermed sagt at det er nytteløst å prøve, men forventningene til resultatet fra møtet i Paris om to år må være høyst realistiske. Den viktigste arenaen for kampen mot klimaendringer er dermed hjemmebanen, enten det er i Det hvite hus, i Brüssel - eller i nasjonalforsamlinger som vårt eget Storting. Som Agnes Ravatn poengterer i sin lørdagskommentar i dagens avis - det virker ikke som menneskenaturen er særlig godt rustet til å takle snikende farer. Å unngå klimakatastofen vil altså kreve det aller ytterste av vår evne til sivilisasjon.

Det viktigste er at politikerne i størst mulig grad legger opp til å sette fart i overgangen til fornybarsamfunnet. Det er i gang, men går alt for sakte. Mongstad-prosjektet feilet spektakulært - og viser med all mulig tydelighet at politikerne må være villige til å spille på flere hester for å kunne være sikker på klimagevinst. Næringslivet bør få mer incentiver til investeringer i fornybar energi. De har fått øynene opp - for de ser at langtidsinvesteringene rett og slett er nødt til å ta hensyn til klimaendringene. Noe annet vil ikke lønne seg. Det viser seg i finansmarkedene også. Finansavisen skrev nylig at indeksene som måler oppgangen til fornybarselskaper stiger langt mer enn markedet for øvrig. Verdistigningen til et selskap som elbilprodusenten Tesla (430 prosent det siste året), viser hvilket sug det er etter gode produkter som kan bidra til å løse klimaproblemet. Alvoret har nå gått opp for alle. Selv i alle framtidsanalysene til et selskap som Shell ligger verden langt etter skjema for å begrense utslippene til det nivået FNs klimapanel mener er nødvendig.

Klimatiltak koster penger, og for politikerne betyr det at noe annet må prioriteres vekk. Ære være den statsministeren som først sier at for eksempel helsebudsjettet ikke kan økes særlig mer, fordi vi må bruke pengene på å redde vår felles framtid. For vi kan vel ikke løpe risikoen ved å fortsette som nå? Som klimaforsker Jansen sier: Vanligvis forsikrer vi oss mot uhell på et mye mer usikkert grunnlag enn dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.