Kostnadssyken

På samme måte som orkesterets konsert blir dårligere hvis antall strykere reduseres, svekkes pasientbehandlingen når helsearbeidere fjernes for å øke produktiviteten.

KVALITET: Bruken av skattepenger i helse- og omsorgssektoren er et sunnhetstegn, skriver kronikkforfatteren. Foto: Agnete Brun
KVALITET: Bruken av skattepenger i helse- og omsorgssektoren er et sunnhetstegn, skriver kronikkforfatteren. Foto: Agnete BrunVis mer
Meninger

Eksploderende kostnader i helse- og omsorgssektoren bekymrer både politikere og samfunnsøkonomer. Det er vanlig å nevne utgifter til helseomsorg for en voksende aldrende befolkning som en viktig årsak. En annen årsak er kostnader til dyre medisiner og nytt medisinsk utstyr som presses opp av den farmasøytiske industrien. Nye behandlingsformer gjør at flere grupper av pasienter blir brukere av de medisinske tilbudene. Det snakkes til og med om et overforbruk av slike tjenester som følge av at tilbudene stadig utvides og forbedres i forhold til sykdommer. Lønnsvekst i sektoren nevnes også fordi de spesialiserte medisinske profesjonene til en viss grad er beskyttet fra konkurranse i arbeidsmarkedet. Det finnes også andre forklaringsvariabler, men disse er ikke uttømmende.

Den fullstendige forklaringen ligger i at vi har med en sektor å gjøre hvor det i liten grad er mulig å erstatte mennesker med automatiserte løsninger. Sektoren rammes av kostnadssyke.I 2012 utkom en interessant bok redigert at William J. Baumol med tittelen «The Cost Disease. Why Computers Get Cheaper and the Health Care Doesn't». Her skiller Baumol mellom næringer hvor produktiviteten i hele etterkrigstiden har vokst. Produktiviteten har skapt lønnsomhet og har fått lønningene noenlunde til å følge etter i form av reallønnsvekst. På den andre siden har vi næringer, eller sektorer, som ikke følger denne utviklingen. Der tiltar lønningene og kostnadene uten at en tilsvarende produktivitetsvekst finner sted, eller i hvert fall i bare liten grad. Han nevner spesielt helse, utdanning og utøvende kunst som eksempler på den siste typen. Med et enkelt bilde beskriver han en økonomi med to sektorer: Bilindustri og orkester.

Bilindustrien har utviklet seg ved å ta i bruk automatikk og samlebåndsproduksjon. Det gir konkurranseevne og lønnsvekst. I orkesteret med strykere kan ikke dirigenten uten videre fjerne noen av dem uten at det går på bekostning av kvaliteten og konkurranseevnen i markedet for konserter.Helse- og utdanningssektorens situasjon likner orkesterets. Begge er avhengige av kontakt fra menneske til menneske. Tjenestene er individuelle og personlige, og kan i liten grad erstattes med arbeidsbesparende teknologi. Som orkesterets konserter blir dårligere ved at strykere fjernes, vil pasientbehandling og utdanning svekkes hvis antall helsearbeidere og lærere tas ut for å øke produktiviteten.

Sykehus internasjonalt, og i Norge, har fusjonert nettopp for å øke produktiviteten i større sykehus. Fusjonen av oslosykehusene til Oslo universitetssykehus (OUS) er et eksempel på dette. Men tall viser at driftskostnadene bare har fortsatt å øke, også etter fusjonen. Driftskostnadene i 2000 lå på litt over seks milliarder kroner, og har kontinuerlig økt til opp mot 15 milliarder i 2012. Fusjonen har altså ikke stagnert den stigende tendensen.Offentlige helseutgifter i Norge utgjorde 18,5 prosent av de totale offentlige utgifter i 2012. I 2003 var andelen 17,6 prosent. Gjennomsnittlig årlig vekst i denne tiårsperioden var 6,7 prosent, ett prosentpoeng høyere enn veksten i de samlede offentlige utgiftene (SSB). Framskrivinger av denne utviklingstrenden viser at en fjerdedel av de offentlige utgiftene vil gå til helse- og omsorg noen år fram i tid.

Vi presses i dag mellom to motstridende tendenser. På den ene siden øker flommen av private tjenester utført av stadig bedre, mer praktiske og billigere produksjonsmåter. På den andre siden svekkes konkurranseevnen til de offentlige kollektive personlige tjenester i et komparativt perspektiv. De kollektive tjenestene blir stadig dyrere fordi deres muligheter for produktivitetsfremmende tiltak er sterkt begrenset. Forsøk med automatisering kan bare skje i begrenset grad. Igjen står muligheten i å benytte seg av sosial dumping i form av å bruke billig innleid arbeidskraft eller bruk av anbud for å trekke inn billigere private utførere. Det reduserer produksjonskostnadene, men reguleringer og fagforeninger passer på så strategien i bare begrenset omfang kan brukes i det offentlige helsevesenetSer vi på tallene for offentlige utgifter for Norge til ulike formål ser vi at utgifter til helse i perioden mellom 2006 og 2011 økte med 33 prosent, mens utgifter til alminnelige offentlige tjenester økte med 21 prosent (SSB). Utgiftene til helse var noe ulikt fordelt mellom statsforvaltningen og kommuneforvaltningen i denne perioden. Mens utgiftene til helse i statsforvaltningen økte med 32,4 prosent, var det i kommuneforvaltningen en økning på 34,6.

Det er interessant å merke seg at samtidig falt antall liggedøgn ved de statlige somatiske sykehusene fra gjennomsnittlig fem liggedøgn i 2006 til 4,4 liggedøgn i 2011. Tall fra Oslo universitetssykehus viser den samme tendensen.Det som er tenkt som arbeidsbesparende tiltak skjer i et forsøk på å heve produktiviteten i sykehusene. Det betyr at vi må anta at tallet for liggedøgn vil falle ytterligere for sykehusene og at stadig flere pasienter vi bli overført til det lokale helsevesenet i kommunene i tråd med samhandlingsreformen fra 2012.

Norsk helsevesen utsettes i dag for et press om automatisering, sosial dumping og politiske krav til ledelsen om effektivisering. For å unngå dette må vi slutte å se på kostnadsøkningen som et problem, og i stedet se på disse kostnadene som rettsmessig belønning for kvalitet, velferd og velgjerninger. Vi trenger et perspektivskifte bort fra å se på kostnadene som en sykdom, og heller se på denne bruken av skattepengene som et sunnhetstegn, slik helseministeren blant andre forsøker å gjøre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.