Kræsjlanding

Bortkastet tid og penger.

FILM: Hvis det er en type actionfilmer jeg liker, så er det de av de paranoide slaget. Når helten blir kastet inn i et spill han ikke skjønner døyten av, bortsett fra at han ikke kan stole på noen og at han hele tiden er i livsfare, ja, da blir jeg nesten som en unge igjen.

Sjangeren er gammel, den moderne varianten nådde et slags høydepunkt med sagaen om den amnesirammede eksagenten Jason Bourne. Men når slike filmer bommer, går det ofte svært galt. Som med «Eagle Eye».

Dumt

Det dreier seg om den hårfine grensen mellom aksept og avslag. Filmer som dette forutsetter at man går med på å svelge et par kameler, ingen forventer høy grad av realisme i dette landskapet. Er det spennende nok, og har plottet en flik av rot i en slags virkelighet – om aldri så tynn – er det stort sett greit for meg. Men når plottet er så søkt som dette, så fullstendig fritt for enhver sannsynlighet, blir det bare dumt.

Undertekst?

Er det en politisk undertekst her? Kan man spore et snev av kritikk mot lovendringer vedtatt i USA etter 11. september? Et varsko om hvor ille det kan gå hvis man fortsetter å åpne for totalovervåking av alt og alle?

Helt sikkert – og det er virkelig spennende.

I motsetning til «Eagle Eye».