Kraft og sårbarhet

Per Pettersons femte roman «Ut å stjæle hester», handler om mannfolk.

BOK: Det handler om forholdet mellom far og sønn, om å bli voksen og om å bli gammel. Og det handler om skjellsettende hendelser i livet, om tapt uskyld, sorg og svik. Og ikke minst handler det om å få være i fred, og om de hverdagslige gjøremålenes forløsning og trygghet.

Noen ganger skulle man ønske at man var mann. Når man leser Per Pettersons «Ut og stjæle hester», for eksempel, og hans beskrivelser av mannfolk som svinger øksa, feller trær, klatrer i trær, slenger seg på hester, blir slengt av hester og biter i seg smerten.

Da får man så lyst til å legge fra seg sine små fugleunger av noen kvinnemuskler, som man så vidt kan løfte en vedkubbe over hodet med, og stige inn i en sånn testosteronbrusende og trefellende mannskropp.

Og det kan man nesten hvis man leser «Ut og stjæle hester». For med sin intense, rått tilhogde og sansenære prosa trekker Petterson leseren tett innpå romanens mannlige hovedperson og hans fysiske tilstedeværelse i omgivelsene. Alle leserens sanser vekkes opp, og sterke, lysende bilder glir over netthinna i løpet av lesningen.

67 år gammel flytter Trond inn i et hus ved en innsjø i skogen langt øst i landet. Her bor han alene sammen med hunden sin og tilbringer tida med praktisk arbeid og hverdagslige gjøremål. «Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

I nærheten bor en annen mann som det etter hvert viser seg at Trond har møtt før. Slik kommer fortellingen til å veksle mellom to tider og steder. For møtet med mannen trigger minnene fra sommeren 1948, da Trond var femten år og tilbrakte ferien sammen med faren sin på en seter. Det var en skjellsettende og mytologisk sommer med tømmerhogst, hester, høy, varme, regn, og menn som arbeider og samarbeider. Men det var også en sommer hvor Trond møter døden og sviket. Trond får liksom et glimt inn bak kulissene denne sommeren. Og ingenting blir noen gang det samme.

Pettersons beskrivelser av arbeidet, arbeidets betydning og arbeidets rytme er utrolig fint og innsiktsfullt formidlet. Fokuset ligger nesten helt og holdent i det konkrete i denne romanen. Det emosjonelle utdypes ikke, men ligger hele tida som et tungt trykk bak de enkle, konkrete beskrivelsene og bak alt som ikke blir sagt mellom fåmælte menn.

Det sterke fokuset på det konkrete er et av flere elementer som vitner om Pettersons inspirasjon fra amerikanske romaner. Det er en kjent sak at Petterson liker Hemingway. Men det er ikke så mye snakk om påvirkning fra én bestemt forfatter her, som en stemning, vinkling og prosaføring fra en hel romantradisjon: landskapet, elva, hestene, mannfolkene, de materielle beskrivelsene, råheten og de underliggende tragediene.

«Ut og stjæle hester» er en gjennomført og inntrengende roman som griper leseren særlig gjennom sin intense prosa. Hvis jeg skal innvende noe, må det være at forfatterens grep om teksten ikke er like stramt hele veien. Noen ganger bryter intensiteten i de konkrete beskrivelsene av i eksistensielle plattheter:

«Vi kjente lukta av hestemøkk og myrvåt mose og den søte skarpe, altomfattende lukta av det som var større enn oss sjøl og hva vi kunne fatte.» Disse virker strengt talt unødvendige, da forfatteren for øvrig beviser kraften i å la teksten dvele ved det ytre.